Anmeldelse

Weltschmerz 10B – System Ernst
Christopher Nielsen
No Comprendo Press, 2022

Verden anno 2022 er vanskelig å forstå. Det er for mange kriser som pågår parallelt.

De fleste av oss her i Norden kan vel enes om at Ukraina må frigjøres, at klimakrisen må tas på alvor, at vi alle må gjøre mer. Vi ville kanskje til og med bli høylytte dersom vi møter på klimafornektere, eller enda verre: tilhengere av den russiske invasjonen.

Men de fleste av oss oppfører oss ganske ordentlig. Vi er ganske diplomatiske når vi snakker og skriver – til og med om vi skulle uttrykke oss visuelt. Vi sjokkerer ingen. Er vi som samfunn for ensrettet, for kjedelig? Jeg er helt oppriktig nysgjerrig. Fordi tegneserieskaper Christopher Nielsen (som er det man i dag kan kalle en voksen mann, ja til og med en boomer,) snakker, tenker og uttrykker seg på en måte ingen andre gjør.

Christopher Nielsen Weltschmerz anmeldelse

Det de kreative sjelene drømmer om

Kunsten til Christopher Nielsen kan beskrives som røff, rølpete, humoristisk og anarkistisk. Tegningene er utført i en bad taste-stil, de har sanselig – og usanselig – mye gørr, men det er også noe mer. Han bryter ofte motivene opp og leker med perspektiver. Dette gir dem et surrealistisk, iblant marerittaktig uttrykk. Likevel er latteren aldri er langt unna. Nielsen viser med kunsten sin at han har tilgang til en undergrunnskultur og et utenforskap andre kreative sjeler bare kan drømme om.

Tankegodset og de visuelle anslagene i Weltschmerz 10B er nesten umulig å sammenfatte, men jeg skal forsøke.

Boken åpner med den grafiske novellen «Min lille blomst», om en mann som forelsker seg i en blomst. Han innleder et seksuelt forhold til den eksotiske blomsten og krisen blir fullendt da alle ugressbarna vokser over gjerdet og inn til de grufulle middelklasse-naboene i hagebyen. Boken fortsetter med en rekke essayer der Nielsen reflekterer over sine anarkistiske forbilder, Oslos byutvikling, samtidens arkitektur, kube-isme, jakten mot Utopia og flukten fra dystopi. Det er sjelden lesere av tegneserier får innblikk i kunstnerens overbevisninger, slik som her, og den oppleves nærmest som opptakten til en biografi. La oss håpe det!

Boken inneholder også bildesuiten «System Ernst», et uttrykk som stammer fra Oslo-bydelen Bøler og betyr at noe ikke funker. I tillegg får vi flere tegneserier som den introverte «Kunsten å sveve stein» og en digital horror-versjon av Hans og Grete.

Christopher Nielsen Weltschmerz anmeldelse

Tidsvitner

Bokens siste del består av malerier fra perioden 2018-2022, med motiver som i stor grad er inspirert av øyeblikk Nielsen opplevde under korona-nedstengingen.

Originalene er stilt ut på gamle Munchmuseet, og publikum stimler til. Jeg var der selv søndag en uke etter åpningen, og antallet solgte malerier og flokken av mennesker som studerte maleriene, ville skape misunnelse hos de fleste av Oslo-galleriene. Hva er det Nielsen ser som andre kunstnere ikke gjør?

Motivene kretser rundt folketomme gater i Oslo sentrum, der mennesker uten bosted, misbrukere og andre lidende, var de eneste igjen i bybildet. Maleriene er vonde og virkelighetsnære, samtidig som de er abstrakte, surrealistiske og mettet med visuelle virkemidler. Nielsens strek og stemme er til stede, samtidig som kunstneren lar byscenene, byarkitekturen og klassiske bygg som Teddys softbar eller gamle Deichmanske bibliotek, grelle Gunerius, bussterminalen eller nye Munchmuseet dirre som nøkterne tablåer under all gørret.

Tekstene som følger bildene viser hvor viktig det er med tidsvitner når byen endrer seg, enten det er på grunn av pandemi eller på grunn av byutvikling. Nielsen skildrer øyeblikk og skjebner i bakgater, på fortau og i trapper som få i byen vet om. Han kjenner disse folkene, og han vet hvem av dem som fortsatt er med oss. Det holder ikke å scrolle nedover på en skjerm i nyhetskanaler eller på sosiale medier. Hvem har eierskap til stedene i det offentlige ordskifte, de mest utskjelte og forhatte plassene?

Iblant trenger vi å lytte til en anarkistisk boomer med et hjerte og sjel for de uten stemme.

Ruth Hege Halstensen er kurator og kunsthistoriker og tidligere direktør for Trafo Kunsthall i Asker. Hun har vært tilknyttet mastergradsprogrammet Kunst i samfunnet ved storbyuniversitetet OsloMet. Halstensen bidrar som kritiker for Klassekampen, Empirix, Numer, Barnebokkritikk og Periskop.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.