Anmeldelse
Weltschmerz #10A
Christopher Nielsen
No Comprendo Press, 2021
Nei, hva skal man si? Å anmelde Christopher Nielsens Weltschmerz-utgivelser er som å skulle skrive teateranmeldelser av de sedvanlige tiradene til den pussige onkelen din når han har fått noen glass for mye: Både kirken og psykiatrien får passet sitt påskrevet, og det er harde ord om pillråtne kapitalister, noen drøye grisevitser («DET MÅ JO GÅ AN Å HA LITT HUMOR DA»), folk som aldri burde hatt hund, idioter på byen – det hele iblandet en og annen uventet avsporing.
Det er ikke så nøye hva onkel egentlig snakker om, for han er jo en del av familien selv om du kanskje bare treffer ham en gang hvert tredje år, men det er jo kjekt når familien samles uansett. Onkel er jo litt av en skrue, og dessuten er det jo mye sant i det han sier, hvis du ikke tar ham helt bokstavelig. Det er jo ikke OSS han er sint på, ikke sant?
Weltschmerz # 10 A er en broket forsamling historier om folk som forsøker å passe inn, eller som blir fanget i dragsuget av livet når det raser forbi. Vi vil jo alle finne en knagg å henge livene våre på, enten vi satser på rus, fascisme eller livet som småbarnsforeldre. Men dette er også en ektefølt hyllest av kjøttet – den fordreide, fremmedgjorte menneskekroppen som disser, surkler, lukter og svetter.
Smerten i sjelen
Forfatteren Jean Paul brukte uttrykket weltschmerz – verdenssmerte – for å beskrive følelsen man får når man innser at den fysiske virkeligheten aldri kan tilfredsstille ens sjelelige behov. Som sine forgjengere er Weltschmerz # 10 A fylt til randen av utilstrekkelige, verdiløse kvinner og menn som på hvert sitt sisyfosiske vis prøver å takle denne følelsen, men undertonen er kanskje hakket sårere denne gangen. Kapitlene Utdrikningslaget og Jeg: Den usynlige mannen handler på hvert sitt vis om å drive med strømmen, og stiller oss ansikt til ansikt med vår egen (u)frivillige flyt. Som om vi alle bare er noen få, dårlige avgjørelser unna å bli influensere/selgere, hele gjengen.
Nielsen er i sitt ess når han kødder med tegneseriemediet selv, som i Blind Drunk, Skikkelig familievennlig tegneserie med Ballaen og Ballato, Point of View og Skyggen, disse historiene som tilsynelatende går og går og ikke helt vet hvilken dør de skal til. Men som kjent er det ikke reisemålet i seg selv som er hovedpoenget med å dra på tur. Nielsen har alltid kledd denne uforutsigbarheten best: Det er kanskje mer behagelig å lese strengere regisserte historier enn dette, men på den andre siden er det her Nielsens medmenneskelighet skinner sterkest.
Flaks det bare er en tegneserie!
Å anmelde Christopher Nielsens Weltschmerz-utgivelser er som å skulle bedømme kjøttkvaliteten i en ironisk pølsespisekonkurranse. En liten gruppe feinschmeckere vil kanskje synes at du har en kul innfallsvinkel, men dere har alle gått glipp av det som egentlig er poenget. Tegneserieskaperen, kunstneren, forfatteren, dramatikeren og konseptualisten Christopher Nielsen skriver og tegner som han alltid har gjort. Det er ikke noe som har endret seg siden sist i Weltschmerz # 10 A. Men vi lesere har endret oss – før heiet vi fra sidelinjen, men nå har vi i varierende grad blitt til dem som står i skuddlinjen når Nielsen skyter fra hoften. Flaks det bare er en tegneserie, ikke sant?
Verdenssmerte, ja. Jeg husker en gang jeg så Valentourettes i Bergen, på en av de første turnejobbene deres etter den fantastiske konserten på Stavanger pønkrockfestival i 2003. Vokalist Vidar Rugset myste ut mot det tettpakkede lokalet og spurte retorisk: «Er det noen som føler seg vellykka her i kveld?», hvorpå en guttegjeng med oppbrettede skjortekrager jublet «JAAAA» og kastet øl på bandet. Weltschmerz # 10 A gir meg litt den samme følelsen som det, men samtidig ser den leseren i øynene og sier: «Vi fikser dette. Sammen.»
Lik og del!
