Anmeldelse

Wendy: Master of Art
Walter Scott
Drawn & Quarterly, 2020

Master of Art er tredje bind i Wendy-serien, en tidskapsel over ungt, urbant kunstnerliv på 2010-tallet. 

Tegneserien Wendy er skapt av kunstneren Walter Scott (f.1985 i Canada,), og er løselig basert på hans eget liv. Men til forskjell fra majoriteten av menn som skriver sitt eget liv, lager Scott tegneserie om seg selv som kvinne. Slik skrives serien inn i en mindre trend av menn som løselig baserer sine historier på seg selv i kvinnelig form (for eksempel Simon Hanselmann). Men, som på tross av å være et fåtall, lager vestens kanskje mest omtalte og underholdende serier i dag. 

Wendy startet som en tegneserie Scott underholdt vennene sine med. Gjennom å fusjonere den blonde, guttegale karakteren Wendy med sin egen tverrkunstneriske bakgrunn (i billedkunst, performance og installasjon) har Scott laget perfekt satire om kunstverdenen siden den første Wendy-boka ble utgitt i 2014. For min egen del er Wendy et av de mest spennende tegneserieprosjektene i dag. Og man blir lykkelig av at tredje bind er tung å holde i handa: som en hedonistisk bibel.

Master of Art følger vi Wendy gjennom et masterprogram på University of Hell. Der hvor de foregående bøkene har fulgt heltinnens opp- og nedturer på kunståpninger, konserter og kunstneropphold, er hun i tredje bind nærmere å bli en stjerne i kunstverdenen. Men, dessverre blir Wendys grenseløse venner (som min sexavhengige favoritt Scream-o) erstattet med en gruppe masterelever som knoter med politisk korrekthet. Wendy har egne elever, fans og en mer fremgangsrik karriere enn noen gang. 

Likevel hoper problemene seg opp i form av spørsmål rundt polyamori og prestasjonsangst for å lage kunst i et miljø prega av diskusjonen rundt identitetspolitikk i akademia. Her møter de ukontrollerte følelsene det politisk korrekte, og sidestilt med undertemaer som gentrifisering og vanskeligheter med å lage kunst kan man argumentere for at Scott begynner å bli en mer avansert forteller. Til forskjell fra de tidligere bøkene hvor Wendy har eksperimentert med punkete performance og kokain, fremstår de sosiale spenningene i det tredje bindet som kjedeligere. Ikke det at Wendy kjeder meg, hun er bare blitt mer voksen. For voksen for meg? 

Wendy master of art

Wendy blir stor

Og, det får meg til å føle meg som en mor. Der jeg tidligere kunne kjenne meg igjen i elleville eskapader, føler jeg nå angst for at babyen skal vokse opp. Jeg vil ikke at Wendy skal bli stor. Jeg vil ikke at Wendy skal ha en Master of Fine Arts. Jeg vil tilbake til første bind hvor hun er ulykkelig: ikke får hun ligget nok, ikke får hun den anerkjennelsen for sitt arbeid som hun synes hun fortjener (relatable!). 

Heldigvis går livet i bølger. I Master of Art får Wendy så mye plass til å jobbe med egen praksis at hele kunstnerskapet nesten rakner. Dette repeterende motivet i Wendy-serien er et av mine favorittaspekter ved den. Når Wendy blir stressa, blir de kulerunde, stort sett glitrende øynene, kullsvarte på en måte som gir meg assosiasjoner til Edvard Munchs Skrik.

Walter Scott setter konstant spørsmålstegn ved hva som får uetablerte kunstnere til å fortsette sitt utakknemlige arbeid, uten å gi et svar. 

Understrømminger av dårlig råd og usikkerhet gjør serien til en svært nøyaktig skildring av et ungt kunstnerliv. 

Samtidig som vi følger kunstjentas eventyr skildrer Scott humoristisk den overfladiske og kompetitive kunstbransjen. Tegningene fremstår som kjapt laget, gjennom et digitalt, svart-hvitt, nærmest Microsoft Paint-aktig uttrykk som speiler den naive hovedkarakteren. Tunge tema som rusbruk, sex og identitet blir lettbeint moro når Scott forteller. Finessen ligger i mangefasetterte ansiktsuttrykk og rastrert skyggelegging. Scott har et umiddelbart og punkete uttrykk som er til å spise opp. Jeg får lyst til å helle hele Wendy i meg. Kanskje fordi Wendy er meg?

Wendy master of art

Klassisk kunstjente

Tradisjonen med å lage bøker om kunstnere er lang. Kanskje fordi kunstneren står i en særstilling i fortellertradisjonen, enten som forteller selv, eller som en myteomspunnet karakter rik på assosiasjoner. Selv elsker jeg at Wendy er fyllesjuk hele tida.

Wendy er et sted å ta med seg sin smerte, og gjennom å kjenne seg igjen, bli befridd for den. Wendy er boka du tar med deg i senga, når du skal pakke deg inn i dyna og får være i fred (med den du elsker mest – deg selv!).

Det blir baklengs å anbefale den nye Wendy-boka til et norsk publikum før serien i det hele tatt er omtalt i Norge. Jeg anbefaler derfor å lese bok én før bok tre, og å kjøpe alle sammen. Wendy er allerede en klassiker. Selv venter jeg allerede på bind fire, og forhåpentligvis har jeg tatt henne igjen aldersmessig innen den tid. 

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.