Anmeldelse
Zelda mot verden
Lina Neidestam
Strand forlag, 20022
Vi føler oss alle mislykket iblant. Det er unngåelig i et samfunn hvor vi bokstavelig talt påtvinges andres lykke; Instagram, Facebook og andre sosiale medier flyter over av venner, bekjente – og la oss være ærlige – totalt ukjentes store og små bragder. I møte med all denne livsmestringen, er det nærliggende å reflektere over eget liv: Hva får jeg egentlig til? Får jeg i det hele tatt til noe?
Mens man balanserer på denne eksistensielle linen er det få ting som treffer mer enn nettopp påminnelsen om hvor ordinære vi alle er – Lina Neidestams Zelda gjør dette på eksemplarisk vis. Vi møter en hipp feminist med kunstneriske og journalistiske ambisjoner som hun på ingen måte lever opp til. Zelda vil være noen, en som presterer, men hun kommer ingen vei og lever av å skrive kjendissladder for et magasin hun selv verken leser eller bryr seg.
Etter å ha vært en fast stripe i Dagbladet, er Zelda nå tilgjengelig i bokform i norsk oversettelse på Strand forlag. Her møter vi Zelda i oppbruddstid mellom de rotløse 20-årene og de mer etablerte 30-årene, hvor både protagonisten og hennes nærmeste tvinges ut i en ny del av voksenlivet – forhold tar slutt, nye begynner, de får barn og foreldre tvinger dem til å (omsider) ta kontroll over egen økonomi. Dette går selvsagt på ingen måte lett for seg, til begeistring for leseren.
Feiler med glans
Zelda hadde sett for seg at hun ville ha oppnådd mer innen hun fylte 30. Samtidig er hun heller på ingen måte fullstendig mislykket – hun er omringet av gode venner som støtter henne gjennom opp- og nedturer. Man er med på en fortelling som oppleves som et virkelig liv – vel å merke med et humoristisk tilsnitt; for Zelda feiler på upåklagelig vis, som når hun våkner etter en kveld på byen, overraskende uten å være bakfull, bestemmer seg for å jogge og bake scones, og ender med å tenne på kjøkkenet.
Det er en sjelden transparens og ærlighet i Neidestams fortelling. Dette kommer ikke bare til uttrykk i Zeldas, men også hennes venners erfaringer og opplevelser. Alle karakterene er tvers gjennom troverdige, og vekker gjenkjennelse hos leseren på ulike måter. De kaver seg gjennom forventinger og skuffelser, de blir overmodige, treffer blink og bommer fullstendig. Resultatet er et karaktergalleri som ikke ulikt de fire kvinnene i Sex and the City eller senere Girls, oppleves som ekte. Jeg føler jeg kjenner dem.
Dette gjør Zelda til en særdeles god stripeserie, og det er på ingen måte rart at den i skrivende stund er en av Nordens mest leste. I sjangerens natur ligger en letthet, hvor mye fortelles på få ruter. Baksiden med dette er at historien kan bli fragmentarisk og usammenhengende når stripene settes sammen til en større helhet, som bokformatet. Men narrativet i Mot verden er påfallende koherent og oppslukende. Det er vanskelig å legge boken fra seg når man først har begynt.
Sterk strek
Neidestams dedikasjon til arbeidet kommer like sterkt til uttrykk i strek som i narrativ. Her også finnes en letthet, noe nesten mykt; hvert ansikt er forenklet, men har særlige karaktertrekk. Dette gjelder bikarakterer like mye som seriens hovedpersoner. Tydelig er det også at Neidestam og Zelda går langt tilbake, vel femten år, en tid forfatteren har brukt til å utvikle et svært overbevisende landskap.
Neidestam gjør seg flid med tegningen, selv om hun produserer mye på kort tid. Det er klart at ikke hver tegning i seg er like teknisk imponerende, men ikke sjelden finner serieskaperen tid til å skape detaljrike ruter som tilfører et ekstra lag. Disse spesifikke referansene både underholder og inviterer leseren dypere inn i fortellingen.
Her kommer også min eneste innvending til oversettelsen, som stort sett er makeløs: Zelda bor i Stockholm. I den norske oversettelsen har imidlertid Södermalm blitt Grünerløkka, noe som i seg selv gir mening om man skal forsøke å oversette fra bydel til bydel. På den andre siden er det også noe her som går tapt – alt fra landskap, til bygninger, steder og miljø er forankret i noe sær-Stockholmsk, som ikke lar seg, og kanskje heller ikke burde, oversettes.
Fra smått til stort
Neidestam nøyer seg ikke med de små fortellingene, hun streifer også innom det store. Misforstå meg rett, Zelda handler først og fremst om det nære og mellommenneskelige relasjoner, men her finnes det også en større samfunnsmessig kritikk. Denne trer fram både i kraft av Zelda (og hennes venners) politiske overbevisning, som i all hovedsak må kunne omtales som feministisk og venstrevridd, men den gjør seg også like synlig i de samme karakterens dobbeltmoral.
Det er noe nesten hegeliansk over dette – for hvem kjenner vel ikke en klimaforkjempende millenial som også tar seg en helgetur til New York når sjansen byr seg? Sømløst avkler Neidestam dobbeltmoralen og hykleriet som råder, ikke bare hos Zelda og vennene hennes, men i våre skandinaviske PK-samfunn som sådan – for her finnes mange store ord, og tilsvarende manglende handling.
Dette både berører og vekker gjenkjennelse, samtidig som det også utfordrer. Som leser veksler jeg mellom å le og tenke på større spørsmål knyttet til klasse, kjønn, seksualitet og klima, uten at det noen gang oppleves som bebreidende. Å mestre denne balansegangen er i seg selv en bragd; det Neidestam presterer i Zelda mot verden kan ikke beskrives som annet enn imponerende.
