En heks i Paris

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor akkurat Zora er oversatt fra fransk til norsk.

De fargerike mangainspirerte illustrasjonene passer rett inn med de norske tegneseriene utgitt de siste årene med barn som målgruppe. Historien er også velkjent; vår egen og en magisk verden lever parallelt med hverandre, og protagonisten må orientere seg i og mellom dem.

På et felt som til tider har vært så homogent som norske fantasytegneserier rettet mot barn, skulle jeg ha ønsket at bidrag fra andre land kanskje var noe litt nyere og mer uventet enn det Zora er. Selv om både Judith Peignen og Ariane Delrieu har flere barnebøker under beltet som henholdsvis forfatter og illustratør, er det bare bøkene om Zora som er oversatt til norsk.

Les Sortilèges De Zora består så langt av fire bøker, med en femte på vei i år. Tre av dem er oversatt til norsk av Stéphanie de Miranda, trolig et kjent navn om man har lest norskoversatte franske tegneserier før. Originaltittelen betyr noe sånt som Zoras trylleformler, men er enkelt og greit oversatt til Zora på norsk. Oversettelsen flyter godt, med noen spesielt sjarmerende innslag som å kalle ikkemagiske mennesker for nikshekser.

Å prøve å passe inn i to verdener

I første bok blir tolv år gamle Zora Sylvestris fratatt magien sin og sendt på en vanlig menneskeskole av bestemorenen. De bor sammen i en magisk skog på taket av en bygård i Paris. Zora har absolutt ikke lyst til å gå på skolen. Hun kan ikke fortelle nikshekser om hekseverdenen. De andre barna på skolen behandler henne dårlig fordi de synes hun er merkelig med sine umoderne klær og mangel på forståelse av sosiale normer og regler. Zora må prøve å sjonglere sine to ulike identiteter og verdener uten at de kolliderer. I menneskeverdenen forstår hun ingenting og i hekseverdenen nekter bestemoren henne innpass.

I løpet av serien begynner man å forstå at det er mye Zora selv ikke husker om hvordan og hvorfor hun og bestemoren havnet i menneskeverdenen. Det hintes til heksenes traumatiske historie og pågående situasjon, men per bok 3 er dette enda ikke forklart.

Zora ender opp med å få sine magiske krefter tilbake i første bok, uten bestemorens tillatelse eller viten. Etter dette må Zora leve nok et dobbeltliv; på skolen prøver hun å passe inn og late som at hun er en vanlig jente og hjemme må hun late som at hun ikke har tilgang til kreftene sine.  Det ulmer i hekseverdenen, men bestemoren vil ikke gi henne svar når Zora spør om hva som foregår, fordi bestemoren mener at hun er normalisert og det derfor ikke angår henne lenger. Zora vet ikke lenger hva hun er; niksheks eller heks, eller kanskje ingen av delene. Å skildre det å stå mellom to kulturer gjennom den magiske allegorien fungerer godt. Jeg skulle gjerne sett mer av ungdomsproblematikk utforsket gjennom den magiske verdenen i resten av serien.

Søte hekser i magiske landskap

Ariane Delrieus illustrasjoner tilfører serien godt humør. Karakterene har store åpne øyne, unike hårfrisyrer og svære reaksjoner. Sidene er fargerike med mange lydord. Spesielt de magiske settingene står ut som spesielt godt illustrert. Både det maksimalistisk innredede heksehuset, fylt av pyntegjenstander og trylledrikker og den frodige magiske skogen er virkelig fantasifullt vakre.

Settingene oppnår det jeg anser som viktigst i fantasyfortellinger for barn – de fyller leseren med et brennende ønske om å selv kunne være en vilter og viljesterk heks som boltrer seg i de samme landskapene.

I løpet av serien er det også noen mer eksperimentelle oppslag som bruker en veldig begrenset fargepalett og silhuetter til dramatisk effekt. Dette er øyeblikk som skildrer viktige hendelser i heksehistorien, og illustrasjonene forsterker viktigheten.

Bakerst i hver bok finner man noen siders utdrag fra Zoras dagbok. På disse collage-sidene flettes Zoras søte og morsomme kommentarer sammen med utdrag fra faktatekster som forklarer steder og ting som er nevnt i fortellingen. «Hekseritualer» som leseren selv kan utføre forklares også her, som egentlig bare er enkle mindfulness- eller meditasjonsøvelser. Dagboksidene er både sjarmerende og lærerike, og er en utmerket måte å gjøre leseren mer nysgjerrig på historien i Zora og omverdenen vi nikshekser lever i.

Mye stoff mellom en tynn perm

Som nevnt innledningsvis, er dette en kjent historie på mange måter. Dette er trolig ikke leserens første møte med en parallell magisk verden i en skolesetting. Karakterene er også velkjente. Her finner vi den egenrådige protagonisten og den søte snille gutten i klassen hun er forelsket i, et trekløver av frekke jenter og hovedpersonens skrullete bestemor og hennes to eldgamle heksevenner som utgjør en komisk heksetrio.

Det er ikke noe iboende galt å anvende arketyper. Til syvende og sist handler det om hvordan man bruker dem. I Zora oppleves karakterene litt for generelle og flate, og i verste fall vage. Det virker som om forfatteren lener seg på lesernes kjennskap til arketypene i stedet for å selv skildre og utdype dem. Grunnlaget er nå lagt i Zora, så kan man bare håpe at karakterene utvikler seg i nye, og kanskje til og med uventede retninger.

At det lenes så sterkt på arketyper i persongalleriet kan kanskje delvis forklares av bøkenes lengde. Hver bok er 50 sider lang, og lengden merkes narrativt. Mange av scenene fungerer godt isolert sett, men satt sammen kan handlingen føles forhastet. For min del fungerer den episodiske oppbygningen noen ganger, og andre ganger blir det rett og slett for travelt.

Zora er åpenbart ikke ment som en utelukkende episk fantasyserie. Det humoristiske og hverdagslige skal ta mye plass. Jeg ønsker ikke at serien skal bli noe den ikke er, men etter å ha lest de første tre bøkene sitter jeg igjen med en følelse av at det er noe som mangler.

Enn så lenge har ikke serien hatt noen veldig tydelig overordnet historie. Hverken Zora eller leseren vet helt hva som har hendt med heksene. Vi forstår at hekseverdenen er truet, men ikke helt hvordan eller av hvem. Tanken slo meg under lesingen at serien kunne hatt godt av en klassisk skurk, som de fleste av denne typen fantasyfortellinger har. Da vet man alltid hva karakterenes overordnede mål er, selv når de løper rundt i dyrehager og magiske biblioteker. Heldigvis hinter tredje bok avslutningsvis om at jeg kanskje får ønsket mitt i neste bok. Så kan jeg håpe at denne skurken kanskje beveger seg litt utenfor det forventede.