Just Another One in the High Risk Group av Anders N. Kvammen

1. En ordløs novelle, ja. Ikke så rart. For hva i all verden skulle vært ordene her, i dette fullstendig overfladiske og refleksjonsløse lille dramaet om verdens mest stereotypiske eldre ektepar?

   Det står at Empirix har bedt syv av Norges fremste serieskapere til å FORTELLE HISTORIER om koronakrisen. Men Anders N. Kvammen, det er også LOV til å prøve å lage noe mer enn bare en flat narrativ. Kanskje tilføye noen ideer, perspektiver eller meninger? Dette er ikke bare ordløst, det er også tankeløst.

   For hva kan man si om dette verket i en analyse, annet enn «Ja, det er jo sant»? Det er jammen sant at noen i risikogruppen var i syden og ble syke og døde. Det er sannelig sant at noen ble «redusert» til bare en high risk patient i avisene. Og du verden, det er også sant at det å lese om anonymiserte tilfeller ikke vekker de største umiddelbare følelsesmessige reaksjonene hos folk flest.

   Tittelen og den siste ruten får meg til å tenke at Kvammens tenkte budskap er at det er synd at mennesker blir redusert til tall i avisene når de har gått bort som følge av Covid-19. Men er det egentlig det? Er det noen etterlatte som nå sitter og ergrer seg over måten deres nære er representert i statistikk? «Det verste med å miste mitt familiemedlem er at vilkårlige mennesker som ikke har noen tilknytning til familien ikke kjenner VÅR historie!»

   Tegneserier er en kunstform. Og kunstens oppgave er ikke å være deskriptiv, men å på en eller annen måte gi oss et nytt syn på en sak. Hvis Anders N. Kvammen mener at dette er en av historiene vi bør fortelle hverandre om Covid-19 kan han skrive avisnotiser.

   Svar

2. Takk, Kvammen, for varme tegninger og en fortelling om kjærlighet redusert til statistikk.

   Svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Finn ut mer om hvordan kommentardataene dine behandles.