Slik jobber vi med kritikk

Redaktørens blogg

Empirix-redaktør Walter Wehus skriver om tidsskriftet, tegneseriebransjen og andre ting mellom ruter og bobler.

Den siste tiden har det gått en debatt i spaltene våre om tegneseriekritikk. Og det slo meg at mye av hvordan vi jobber med kritikk her på Empirix, sjelden blir sagt høyt i offentligheten. Dermed kan det også lett oppstå noen misforståelser.

Nå skal vi straks starte arbeidet med å knytte til oss flere kritikere. I den forbindelse kan det passe å avmystifisere anmeldelsene våre. (Det følgende er basert på et svar jeg ga serieskaper Karoline Grønvik her på sidene.)

Empirix har ikke noe fysisk redaksjonslokale. Det finnes ikke noe sted der alle skribentene sitter og snakker sammen. Mange av kritikerne på Empirix har ikke engang møtt hverandre. Når jeg bestiller en kritikk, sender jeg rett og slett en e-post med ordlyden «Kan du anmelde denne boken?» Når jeg etter en tid får kritikkene tilsendt, er det et viktig prinsipp for meg som redaktør at jeg ikke legger meg opp i selve innholdet mer enn nødvendig. Min jobb er å sikre at språket er godt, at argumentene sitter, og at flyten i teksten er god. Kommer det kritikker jeg er personlig uenig i, holder jeg meningene mine for meg selv. Sånn må det også være. Om Empirix bestod av en gjeng som satt og mente det samme som redaktøren, ville det vært dritkjedelig i lengden for alle involverte – ikke minst for leserne. Det ville heller ikke vært kritikk lenger.

Selve kritikken er også en smaksdom. Vi må tilbake til noen nokså gamle filosofer og et begrep om idealet «skjønnhet» for å finne noen som har ment at det finnes én objektivt riktig lesning av kunst. Du har sikkert sett eksempler på når samme bok får både positive og negative kritikker. Det er fordi den er lest av ulike kritikere som har hver sine utgangspunkt. Så får hver enkelt kritiker svare mer detaljert om hvordan de forvalter oppgaven de blir gitt.

Fra 2018 av dukket det gradvis opp flere og flere lange tegneserier i mange bind. Nordisk manga-bølgen var en del av dette, men den var ikke alene. Dette ga oss både en utfordring og en mulighet. Utfordringen var: Hvordan skal man skrive anmeldelser av verk som ikke er ferdigstilte? Muligheten som ga seg var å anmelde underveis, og slik sikre at at et mangfold av kritikere kunne mene noe om hver enkelt serie. Siden kritikker er personlige, vil vi ikke at en kritikk på Empirix skal være noen endelig dom, og tanken var at det kunne være spennende å ha ulike stemmer som så ulike ting i seriene.

Derfor har det også vært stor variasjon i hvilke kritikere som leser de ulike seriene vi har anmeldt. Det er også grunnen til at det er fint å ha en variert gruppe av kritikere, og hvorfor vi nå er på jakt etter flere kritikere for å erstatte flere som har falt fra de siste årene.

Alt dette for å si at det ikke er noen mystiske, overordnede føringer for kritikken vi skriver. Det er ikke engang mulig å koordinere gode eller dårlige anmeldelser for ulike deler av tegneserienorge. Enhver kritiker med respekt for seg selv ville gått på dagen om en redaktør sa «Gi denne en god omtale», eller «Husk at vi ikke liker denne typen tegneserier her på Empirix». Og hva som skulle vært meningen med å si noe slikt, vet jeg ikke helt.

Og om du tror det ville vært enkelt å dele ut anmeldelser til kritikere på en måte som gjør at du kan forutsi kritikken som kommer, så utfordrer jeg deg gjerne til å prøve å være redaktør selv. En av de fine tingene med kritikerne på Empirix er at de stadig overrasker meg.

Så er det kritikker som jeg er stolt av at vi har publisert, og kritikker som kanskje ikke er den første jeg ville nevnt i en festtale. Naturligvis. Slik er det for tidsskriftredaktører, og slik tror jeg det er for bokredaktører også, om vi alle skal være helt ærlige med oss selv. Det er uansett vår jobb som redaktører å stå inne for dem og forsvare dem i offentligheten.

Målet vårt er at kritikken på Empirix skal være uavhengig både for tidsskriftet generelt i offentligheten, og innbyrdes for hver enkelt kritiker. Gjentar vi oss selv? Sikkert. Kunne vi vært bedre? Det håper jeg, og det prøver vi å bli hele tiden. Så har jeg som redaktør tiltro til at hver enkelt kritiker leverer den beste lesningen de har i seg av boken de har foran seg. Og så har jeg klokkertro på at dette bidraget har en verdi for offentligheten.