Erik Svetoft og hans hvite Volvo

Erik Svetoft (f. 1988) er en svensk illustratør, animatør og seriesskaper. Han har en unik, ekstremt detaljert stil som er bygd opp av masse tynne, skjelvende linjer, kombinert med psykedeliske, drømmeliknende, ofte ordløse og krypende skumle fortellinger. Svetofts figurer har ofte overdrevne fysiognomier som er på grensen til det groteske, og bakgrunnene hans er fulle av detaljer som gjør at man ønsker å studere hver rute lenge. Han har en klassisk kunstutdanning, og leker ofte med seriemediet i visuelle fortellinger som ikke følger konvensjonelle fortellertradisjoner.

Svetofts internasjonale gjennombrudd var utvilsomt den over 300 sider lange og absurd mørke (men samtidig humoristiske) serieromanen Spa. For mange kom utgivelsen tilsynelatende fra ingensteder – ikke minst for lesere i land som Brasil, Frankrike, Italia, Kina, Korea, Polen, Spania, Tyskland og USA der den var den første av Svetofts bøker som ble oversatt. Spa ble mottatt internasjonalt med overstrømmende anmeldelser, og i USA ble den nominert som en av de beste oversatte seriebøkene i 2024.

Kunstnerisk utvikling

Men vi spoler litt tilbake. I hjemlandet Sverige har Svetoft gitt ut en rekke bøker før Spa, og å lese dem viser en serieskaper i tydelig kunstnerisk utvikling.

Svetoft debuterte så sent som i 2014 med boken Limbo, en samling med frittstående tegninger fra skisseblokken han førte som designstudent. Allerede her er det tydelig at Svetoft er nesten besatt av å fylle sine tegninger med sprø, skjelvende linjer, samt at han fascineres av fysiske kropper som han avbilder i alle mulige og umulige, mer eller mindre deformerte former.

Hakken (2016) fortsatte dette visuelle temaet, samtidig som den utviklet seg fra frittstående tegninger til en mer sekvensiell visuell fortellerstil i form av fem ordløse (og tematisk vagt forbundne) serier.

I oppfølgeren Mondo (2017) jobbet Svetoft videre med ordløse serier som sammen dannet en større helhet: Historien denne gangen handlet om et tilsynelatende magisk, hundelignende vesen. Samtidig hadde boken fortsatt drømmeliknende, uventede vendinger og viste en stor lekenhet overfor det sekvensielle fortellerarbeidet.

I boken Domus (2019) fortsatte Svetoft sin utforskning av seriemediets potensial – fortsatt ordløst, og ofte med eksperimentelle sideoppsett i fortellinger som fortsetter der Mondo sluttet.

Mørke og humor

Svetofts største suksess er imidlertid altså serieromanen Spa (2021). Det er en svimlende leseopplevelse med tydelig inspirasjon fra den japanske filmskaper Hayao Miyazakis mytologiske verdener, kombinert med mørket i Charles Burns’ serier og det absurdistiske i David Lynch-filmer. Spa var på dette tidspunktet den absolutt lengste, sammenhengende fortellingen Svetoft hadde skapt, og som sådan føles det som en direkte fortsettelse på den kunstneriske utviklingen man har kunnet følge i bøkene som gikk forut for den.

Spa utspiller seg naturlig nok på et spa, og innledningsvis virker dette å være et forholdsvis normalt etablissement med personale, besøkende og det som hører til. Etter hvert blir det imidlertid mer og mer underlig, og mørket kryper nærmere og nærmere i de oftest ordløse scenene. Samtidig er det tidvis overraskende morsomt. Mine favoritter er de to tilsynelatende identiske, kvinnelige rørleggerne som med stort pågangsmot skaper fullstendig kaos rundt seg uten noen som helst tanke på konsekvensene av det de gjør.

Den røde tråden i Spa er tynn, men det gjør absolutt ingenting. Det er lett å ville følge med inn i den underlige, uhyggelige og samtidig forlokkende verdenen som Svetoft har skapt.

Assosiasjoner og bilder

Etter Spa kom Svetoft med et par kortere bøker. I Koloss (2022) vendte han tilbake til det mer eksperimentelle og lekne; Boken er en form- og fargeeksplosjon som er mer av en samling relaterte bilder – ofte presentert som avansert designede helsider – enn regelrette sekvensielle fortellinger.

Svetoft fulgte så opp med Kantarell (2023), en slags dystopisk og ordløs splatterhistorie trykket i svart og gult. Her er det igjen en mer tradisjonell seriefortelling, men man har en følelse av at bildene kommer først, og at fortellingene fødes ut av bildene og de assosiasjonene de skaper i hans hode – som i så mye av det som Svetoft skaper.

Palme-drapet i forvansket versjon

Og nå, i år har Svetoft altså utkommet med enda en gigantisk (336 sider) lang serieroman. Hvit Volvo er en slags kunstnerisk oppfølger til Spa: Der den forrige gjennomgående gikk i rødt, går denne i stedet i blått, både på omslaget og på innsiden.

Hvit Volvo er på en måte den mest konvensjonelle av alle Svetofts bøker. Den har til og med en minimal dialog. Denne gangen dreier det seg om en slags thriller, med tydelig inspirasjon fra drapet på den svenske statsministeren Olof Palme og alle konspirasjonsteoriene som har vokst frem rundt det som har blitt en av verdens lengste mordetterforskninger.

Jeg opplevde selv all oppstandelsen rundt Palme-drapet i 1986, og jeg har sett en hel del dokumentarer om det, så jeg kjenner meg igjen i historien og kan se hvor inspirasjonen iblant kommer fra. Imidlertid blir alt dette kulturstoffet i Svetofts versjon forvansket, omtolket og forvridd. Det føles litt som da brødrene Coen skapte filmen Oh Brother Where Art Thou fra minner om å ha lest serieversjonen av Odysseen som barn, og bevisst valgte å ikke lese hverken serieversjonen eller originalen på nytt.

Hvit Volvo er en veritabel sidevender som definitivt belønner flere lesinger. Og ikke minst er mine favoritter, de identiske og i høyeste grad destruktive tvillingfigurene fra Spa, tilbake og steller i stand kaos igjen!

Rettighetene til Hvit Volvo har hittil blitt solgt til engelske, franske og tyske oversettelser, men altså ikke norsk, ennå …