Debatt
Hege M. Haugan
Kvasimenneske Comics
Jeg har jobbet med tegneserier i mange år, og slukt dem enda lenger. Tegneserier har, så lenge jeg kan huske, vært det eneste som kan beskrives som en lidenskap for meg. Tegneserier er et helt fantastisk variert og tilgjengelig medium. For å fortelle de mest høytflyvende eller nære historier trenger man kun noe å tegne på og noe å tegne med, og viljen til å prøve.
Tegneserier bidrar til leseglede og leseferdigheter hos barn, og fortsetter å engasjere og utfordre mennesker i alle såkalte «walks of life». De siste årene har tegneserier hatt en voldsom økning i interesse, og i omsetning, på et internasjonalt nivå.
Riktignok på en mye mindre skala her i Norge.
Som en tegneserieskaper – men aller mest, som en tegneserieentusiast – som alltid har befunnet seg i periferien av det norske tegneseriemiljøet, men aldri helt fått innpass, er det vanskelig for meg å forholde meg nøytral når debatter som dette dukker opp. Det irriterer meg rett og slett at debatten nok en gang svirrer rundt temaer i samme gropa som det har gjort i mange år nå.
Nok en gang er det en blokk i den veletablerte tegneseriesfæren mot en annen, og vi mellom stolene får nøye oss med å se på at diskursen, nok en gang, beveger seg i en lite konstruktiv retning.
Jeg synes tegneserieskaperne under Nordic Manga paraplyen virker noe hårsåre når de skriver et debattinnlegg om det de mener er en fullstendig avskrivning fra Empirix. Det fiktive samlebåndet som blir nevnt er nok nærmere sannheten enn de tror. De er alle på samme forlag, med samme redaktører under det samme salgsbegrepet, og jobber i sjangere som kan legges under paraplyen fabelprosa, som pumpes ut i en hastighet og volum som kan minne om Marvel-filmenes Univers.
Dette fører helt naturlig til definitive likheter og sammenligningsgrunnlag som er helt naturlig for en anmelder å ta opp. Det fører også til en lignende tilstand som kan minne om det som kalles «superhero fatigue», som det ville vært rart om anmeldere ikke bemerket seg. Generelt vil det nok også komme hardere kritikk fra tidsskrift som Empirix enn fra andre tidsskrifter som ikke er spesialisert på feltet.
Det betyr ikke at kritikken fra de 18 skaperne er fullstendig ubegrunnet, og dette er noe Empirix, med Wehus i spissen, burde reflektere over og ta innover seg. For anmelderne på Empirix, kan være urettferdig harde til tider, og har en ekstrem tendens til å legge fram sine subjektive meninger som fakta. Jeg har også bitt meg merke i hvordan man ofte i anmeldelser gir skaperne kritikk for noe som absolutt skulle vært plukket opp av en redaktør når man utgis på et stort forlag.
Som den største – og mest veletablerte – plattformen for tegneseriefeltet i Norge, er det lite som føles aktuelt. Hvis man ser bort fra anmeldelser av nye norske tegneserier, og en halvårlig oversikt over hva de norske forlagene har sagt er på utgivelsesplanen, er det svært lite informasjon, anbefalinger, blogginnlegg eller lignende fra Empirix som har hånda på tegneseriepulsen, hverken i Norge eller i utlandet. Slagordet «Alt om tegneserier», mener jeg rett og slett de ikke har gjort seg fortjent til.
For meg virker det som både Nordic Manga-skaperne og Empirix har nesa høyt i sky og ikke kan, eller vil, se hverandres, eller andres, perspektiv. En slags høypanna versus lavpanna kulturkrig er ikke det tegneseriemiljøet i Norge trenger.
Faktum er at Norges tegneseriehistorie er «fattigere» enn andre land. Vi henger bak i utviklingen av et miljø og en kultur rundt tegneserier. Der andre land som Japan, USA og Frankrike/Belgia i før- og etterkrigstiden virkelig begynte å utvikle helt egne tegneserietradisjoner og uttrykk, belaget Norge seg aller mest på import. Det betyr ikke at miljøet har vært fullstendig fraværende, og at det ikke har forbedret seg de siste årene, MEN dette er noe som er viktig å ha i bakhodet når vi beveger oss i et miljø som ikke bare er utrolig lite, men også, historisk sett, ganske nytt.
Nordic Manga er blitt et veletablert begrep, og det er fint at det er enda en kategori i de norske tegneserieutgivelsene, men hvor er det neste? Hvor er alle de norske tegneseriene for de som ikke er barn, men fortsatt liker å lese om drager, cyborger og monstre? Hvor er Norges svar på Sandman? Eller Norges Junji Ito eller Simon Hanselmann eller Chip Zdarsky eller Kate Beaton eller Alison Bechdel eller en rekke andre kjente internasjonale navn? Hvor er forlaget som tør å satse på det som ikke selger seg selv enda? Hvor er forlaget som ser verdien i det som ikke passer inn i de veletablerte båsene? Hvor er mangfoldet, med tegneserier fra andre perspektiver enn det erkenorske?
Hvis vi på ekte vil at de norske tegneseriene skal blomstre for alvor, er vi nødt til å se verdien i variasjon og mangfold. Vi er nødt til å slutte med de navlebeskuende tendensene i det norske tegneseriemiljøet, og løfte blikket utenfor våre egne landegrenser, å se hva vi kan lære av de mer etablerte tradisjonene. Hvis ikke er jeg redd for at det norske tegneseriemiljøet vil dø ut før det i det hele tatt får en real sjanse.
Liker du det du leser?
Meld deg på nyhetsbrevet vårt og få nye artikler rett i innboksen.
Ingen spam. Meld deg av når som helst.