– Men er det ikke bra vi snakker sammen, Wehus?

I de siste 20 årene har diskursen rundt tegneserier vokst. Både akademisk og på andre plattformer, men generelt sett er det fortsatt lite diskurs rundt tegneserier sammenlignet med andre kulturuttrykk Derfor er det viktig at vi har egne tidsskrift som setter fokus på tegneserier spesifikt. Niche tidsskrift gir rom for niche samtaler, som jo er passende for et kulturutrykk som jo er litt niche.

Videre er kritikk en veldig viktig del av økosystemet rundt kunst og litteratur da det er et analytisk verktøy som kan stimulere både publikum og kreatør til å tenke dypere om verkene. Velskrevet kritikk hjelper diskursen, og framtidige verk med å utvikle seg. Vi kreatørene lager verkene, dere kritikerne reagerer på dem. Vi reagerer til deres reaksjoner.

En skjønn symbiose.

I det minste i teorien. Noe en god del kreatører mener det ikke gjør hos Empirix . Et poeng som Sara Hjardar allerede har forsøkte å påpeke, med underskrift fra 18 andre tegneserieskapere. Noe som ble ignorert da redaktør Walter Wehus kom med tilsvar.

Empirix er som Hjardar nevner et statsstøttet tidsskrift. Går man inn på «Om Empirix» seksjonen på nettsiden står det: «Empirix – ønsker å behandle tegneserier og tegneseriebransjen med et kritisk blikk, og være med å heve nivået på den offentlige samtalen om tegneserier i Norge.» Jeg tror alle som er glade i tegneserier er enig i at dette er viktig, men da stusser jeg over det defensive svarinnlegget til Wehus. Er ikke dette en god mulighet for å framme denne offentlige samtalen?

Det er ikke ofte tegneserieskapere tar til motmæle. Som viser at serieskapere kan ta kritikk. Wehus har rett når han påpeker at Empirix skriver mye om «Nordic manga», men så var heller ikke kvantiteten Hjardar pekte på. Hun lurte på om Empirix – ved å legge et kunstnerskap under labelen «Nordic manga» – frislippes fra å se på skaperen som en individuell kunstner? Dette opplever ikke jeg at Wehus svarte på.

Ja, nå skal jeg eksemplifisere, siden Wehus oppfattet Hjardars innlegg som vagt. Men først en begrepsavklaring: Er Wehus og Empirix enig i at Nordic manga ikke er en sjanger, men heller et begrep som er blitt brukt om en ny bølge innen norske tegneserier? Jeg spør, siden den siste anmeldelsen fra Empirix har i selve ingressen følgende setning: «Supernova gir oss noen nye vrier på den den etter hvert så forutsigbare Nordic manga-sjangeren.»

For det finnes sjangre: som krim, fantasy, sci.fi. skrekk, og så finnes det begreper som definerer en kulturell tidstrend: som skittenrealisme, nordic noir og virkelighetslitteratur. Imine studier opplever jeg at Nordic manga er et forklarende betegnelse som legger seg mellom tidstrend-forklaringer som nordic noir, og begrepet Euromanga.

Slike trender innen tegneseriefeltet, som fører til nye ord og forklaringsmodeller, hadde nettopp vært interessant om Empirix dukket mer ned i, men Wehus avfeier Hjardar med at hun – og 18 andre – bør gå tilbake til redaktøren sin og klage. (Som om alle med interessefor fantasy og manga er blitt tryllet fram av en person.)

I anmeldelser av en bok – som Empirix selv velger å legge under begrepet Nordic manga – der budskapet er generelt overveldende positivt så må det likevel påpekes av anmelderen at bølgen som helhet egentlig ikke er noe å samle på. Foreks var ingressen til Ingrid Brubakers anmeldelse av – den gang – debutantene bak «Forbi stjernenes port» følgende: «Nordic manga gullalder beveger seg litt vel raskt mot å bli tretten på dusinet». Hun ender også opp med det retoriske spørsmålet «Hvor mange 1400-siders manga-epos er det plass til».

Denne holdningen «nå er det litt vel mange av disse …» opplever jeg som en billig avfeiing, og nesten ironisk når det samtidig påpekes at flere av disse nye bøkene bringer med seg friske pust. Det er jo naturlig at en bølge utvikler seg des flere som tar del i den, men det at disse to faktorene kan ha en sammenheng virker som det går Empirix hus forbi.

Et annet eksempel er 08.02-2021 der Tomine Barstad Solvang leser Snøkattprinsen. Jeg skal ikke blande meg i konklusjonen hennes, men i ingressen konkluderes det at «Norlund tar bruk nye triks fra den nordiske manga-bølgen.» Dette til tross for at Snøkattprinsen var skapt av Norlund lenge før hun i det hele tatt hadde hørt om Nordlys – noe hun selv dokumenterte på sine mange SOME-kanaler.

Og apropos Nordlys, og nå kommer vi tilbake til starten, kanskje? 03.04 2018 ble debutant Malin Falch slaktet som få har blitt – både før og etter – av Empirixs anmelder Andreas E. Lund. Teksten er infamøs for å være i overkant edgy mot en da helt fersk tegneserieskaper som den gang da trådde i helt nye farvann her i tegneserie-Norge. Bare med disse tre eksemplene så kan vel det forstås at serieskapere reagerer på «samlebånd-mentaliteten»? Eller?

Videre ser jeg behovet for å belyse et annet aspekt ved Wehus rolle. Holdningene til Nordic manga – eller fantasytegneserier – spres nemlig til barnebokkritikk.no, hvor Empirix- redaktøren også anmelder svært mange tegneserier, inkludert den jeg tegnet i 2024. For tilbake til 2021 kom Wehus innlegget «Dragen på Tegneseriehaugen». Der var han kritisk til fantasy-tegneserier, og mente at stripeserier hadde et større potensiale for å ta for seg et bredere spenn av historier. (Noe som jeg forresten er enig i ettersom stripeserier er et format og ikke en sjanger.) Kommentaren fra 2021 viste holdningene hans både mot fantasy-sjangeren i seg selv, men enda mer relevant, hans tendens til å stable serieskaperne oppå hverandre.

Bare for å være helt konkret så mener jeg når Wehus – som er redaktør for Empirix – ytrer seg på andre plattformer, kan det virke forstyrrende på Empirixs tegneseriediskurs. Det er i hvert fall litt forstyrrende for meg. Det at kritikerne på Empirix skriver uavhengig av sin redaktør er nok sant formelt sett, men det at redaktøren da går ut på en annen plattform og kommenterer norsk tegneserietendenser, blir vel lagt merke til? Ikke bare av de som omtales, men også av leserne, og av dem som jobber for ham? Kan vi i hvert fall ta denne diskusjonen?

Jeg tar opp dette fordi «Dragen på Tegneseriehaugen» fikk tilsvar fra Ragnhild Malfang. Hun fikk også et kjapt, men noe avfeiende svar, mendenne gangen i kommentarfeltet fra Wehus selv hvor han egentlig ikke svarte på innlegget,med begrunnelsen i at «Dragen på Tegneseriehaugen» var listet under kommentarstoff og ikke kritikk. Og der sluttet den diskusjonen. Jeg tar den gjerne igjen!

Selv skrev jeg en hel master om Nordic manga som fenomen, med utgangspunkt i Nordlys ettersom det var denne som satte startskuddet for en type subkultur som først da brøt inn i norsk tradisjonell publisering. Så jeg føler jeg har en del innsikt på hvordan utviklingen har vært, særlig fra et mediavitenskapelig perspektiv. Jeg belyser i oppgaven «From pixels to pages» at også før Nordlys ble gitt ut har det ligget og murret en subkulturell bevegelse med interesse for fantasy og manga. Det var ikke synlig i den tradisjonelle bokbransjen (og kanskje heller ikke hos den tradisjonelle kritikeren?). Men fikk en viktig plattform hos en hel generasjon tegnere og lesere. Denne subkulturen må det jo være minst like interessant for Empirix å dukke ned i som Sci.fi-, manga- og indie- – som de har faste blogginnlegg om. Masteren min kan jeg godt dele med dere, dersom det er av interesse.

Det er ikke det at kritikerne ikke skal kunne synse av hjertens lyst, men det er da det det er. Subjektiv synsing, og hvor stor del det skal ha i journalistikk er jo ofte omdiskutert. I kritikken, som jo er en subjektiv del av journalistikken, har det jo sin plass, men jeg synes at det er lov å etterlyse dypere analyse og bedre argumenter basert på mer enn egne erfaringer. Det burde være greit å etterlyse kritisk analyse som viser til dypere forståelse av den stadig voksende kulturen rundt tidsskriftet.

Selvsagt er ikke kritikere er heiagjenger, men jeg stusser litt på hvorfor Wehus følte for å poengtere det. Er kritikeren så over kreatøren i økosystemet at de ikke kan ha en dialog.

Nb: Ble anmeldt av Wehus den 18.04-2024 på barnebokkritikk.no.