Et æresmedlem i nordisk tegneseriekultur

Indiebloggen

Aksel Kielland rapporterer jevnlig fra tegneserienes mer og mindre farbare avkroker, med vekt på alternative og avant-garde tegneserier.

Dersom jeg påstod at bildet øverst på denne siden stammet fra en amerikansk smallpresstegneserie utgitt i 2013 ville du sannsynligvis trodd på meg. Med mindre, naturligvis, du gjenkjente motivet eller stilen, og identifiserte opphavspersonen som billedkunstneren Sten Eklund (1942-2009). Hvis man virkelig ville, kunne man formodentlig argumentere for at denne etsningen og prosjektet den er en del av kvalifiserer til betegnelsen tegneserie.

Kullahusets hemlighet er en samling på 53 håndkolorerte trykk (pluss skulpturer og objekter) produsert i 1971, som sammen forteller – eller kanskje rettere sagt antyder – historien om en ung svensk vitenskapsmanns mystiske opplevelser i 1849. Med andre ord har vi å gjøre med et narrativt arbeid bestående av en samling (eller serie) etsninger (eller tegninger) hvis nummerering antyder at de er ment å bli betraktet (eller lest) i en bestemt rekkefølge (eller sekvens).

For en femten-tjue år siden la diskusjoner om hvorvidt ulike kunstuttrykk – vitsetegninger, billedvever, tredelte altermalerier – i realiteten var tegneserier, beslag på en uforholdsmessig stor andel av offentlige diskusjoner mellom tegneserieinteresserte nordmenn. Det var en kuriøs praksis som oftere enn ikke etterlot alle involverte demoraliserte og irritable, men som ikke desto mindre sprang ut av et ektefølt engasjement for tegneseriemediet.

I takt med at tegneseriefeltet fikk større kulturell legitimitet og selvtillit – og langt flere norske utgivelser å snakke om – ble det gradvis lenger mellom disse diskusjonene. I dag er det den kollektive magefølelsen som dikterer hvorvidt et arbeid behandles som en tegneserie, og dersom det oppstår uenighet, resulterer det sjelden i de helt store diskusjonene om formelle definisjoner.

Jeg har ikke til hensikt å forsøke å overbevise noen om at Kullahusets hemlighet er en tegneserie. Verket springer ut av en etablert tradisjon innen billedkunsten for å produsere serier med trykk rundt et tema, og når det gjelder fortellingen om den unge botanikeren J. M. G. Paléens møte med det ukjente, er det tekstene Eklund skrev til prosjektet som tegner opp de store linjene, snarere enn bildene. Til gjengjeld vil jeg argumentere for å innlemme Kullahusets hemlighet i nordisk tegneseriekultur – som et slags æresmedlem – på estetisk og tematisk grunnlag.

I mai 1849 legger 21 år gamle Paléen ut på vandring. Formålet med reisen er å finne materiale til en akademisk oppgave. Han vandrer nordover (formodentlig fra universitetet i Eklunds hjemby Uppsala), og etter en måned kommer han frem til et eiendommelig område han døper Kullahusområdet. På dette området finnes underlige bygninger og maskiner, men selv om det er tydelige spor etter utvinning av mineraler og dyrking av ulike typer vekster, er det ingen mennesker der. Snarere preges området av en uhyggelig stillhet og en følelse av at det plutselig har blitt forlatt.

Når Paléen begynner å undersøke landskapet, oppdager han flere merkelig forhold. Temperaturen er betraktelig høyere enn i omegnen, og varmen synes å stråle ut fra en gåtefull konstruksjon i områdets geografiske sentrum (som han senere gir navnet Kullahuset). I en annen bygning opplever Paléen at tyngdekraften oppheves. Området er dessuten omgitt av et besynderlig magnetfelt, og den unge botanikeren opplever at det skjer noe med både bevisstheten og hukommelsen når han oppholder seg der.

Vi har med andre ord å gjøre med et område – en sone – som har blitt besøkt og deretter forlatt av et gåtefullt noe eller noen, som har etterlatt seg en rekke mystiske gjenstander og fenomener. Dette er det samme premisset som utforskes i Arkadij og Boris Strugatskijs roman Piknik ved veikanten (på norsk utgitt i samlingen Kontakt med verdensrommet), som ble skrevet samme år som Eklund laget Kullahusets hemlighet, og utgitt året etter.

Brødrene Strugatskijs fortelling er i dag best kjent for å danne utgangspunktet for Andrej Tarkovskijs spillefilm Stalker (1979), men selv om Tarkovskijs film er eksepsjonelt bra, er den ikke spesielt trofast mot verken plottet eller tonen i romanen. Faktisk kan man hevde at Eklunds verk – som altså er laget samtidig med Strugatskijenes bok, men upåvirket av den – har mer til felles med Piknik ved veikantens skildring av møtet med det menneskesinnet ikke er i stand til å få grep om.

Dette uttrykkes best i en av tegningene av gjenstandene Paléen bestemmer seg for å dokumentere. Blant de underlige bygningene og avanserte maskinene finner han noe som ser ut som et helt vanlig firkantet bord, men som han har et bestemt inntrykk av at er noe ganske annet. Kullahusets hemlighet kan nettopp sees som et forsøk på å skildre noe som ikke lar seg fange i verken ord eller bilder, og som derfor må skildres som et fravær eller som tilsynelatende dagligdagse ting som i realiteten maskerer noe langt merkeligere (et tema som går igjen i mange fortellinger om nærkontakt med UFOer). Sammen utgjør de 53 trykkene en slags bearbeidning av betrakterens bevissthet, som nærmest automatisk får en til å forsøke å forestille seg det som ikke lenger er der.

Da Kullhusets hemlighet ble laget, var det ikke åpenbart at trykkene hadde noe med tegneserier å gjøre. Snarere gikk de samtidige betrakternes tanker til naturvitenskapens tegnetradisjoner slik de kjente dem fra botaniske fagbøker og plansjer brukt i utdanningsøyemed (i tekstmaterialet refererer Eklund blant annet til Johan Wilhelm Palmstruchs Svensk botanik som utkom mellom 1802 og 1843).

Når det i dag er lett å tenke at Eklunds uttrykk har mye til felles med (alternative) tegneserier, skyldes dette at tegneseriefeltet beveget seg i hans retning, snarere enn motsatt. I motsetning til for eksempel landsmannen Öyvind Fahlström (1928-1976), var så vidt jeg vet ikke Eklund blant billedkunstnerne som eksplisitt befattet seg med tegneseriemediets estetikk.

Når jeg likevel vil hevde at det finnes et slektskap der, er det fordi Kullahusets hemlighet maner frem et sted som forblir i betrakterens hode på samme måte som fiktive tegneseriesteder som Gotham City, Mega-City One og the Negative Zone. Det er ikke vanskelig å se for seg Batman eller ingeniør Knut Berg vandrende rundt der inne og kjenne på varmen og hukommelsessvekkelsen. Den jobben Eklund overlater til publikum å gjøre – altså å fylle inn handlingen – er dessuten nært beslektet med den jobben tegneseriemediet krever at leserne gjør mellom hver rute. I tillegg er disse arbeidene, i likhet med 99,9% av alle tegneserier, ment å bli opplevd i reprodusert form – det er ikke originaltegningene som er kunstverket, men trykkene som er produsert i flere titalls eksemplarer.

Dypest sett handler det imidlertid om at Eklunds arbeid, på grunn av sin estetikk og tematikk, både føles og ser litt sånn tegneserieaktig ut. Og da ikke «tegneserieaktig» slik dette adjektivet ble oppfattet på 1970-tallet – med alle dets konnotasjoner om infantil og kommersiell amerikansk underholdning – men slik det oppfattes i 2025, av mennesker som vet hva tegneseriemediet kan brukes til, snarere enn hva det tradisjonelt har blitt brukt til. Dette er et konseptuelt verk, men det er også et verk hvis fiksjon man er ment å leve seg inn i – på samme måte som man gjør med (de fleste former for) tegneserier. På grunn av den storstilte teoretiske dreiningen som har funnet sted på kunstfeltet siden 1971, vil jeg faktisk gå så langt som å hevde at tegneseriepublikummet i dag er de som har de beste forutsetningene for å verdsette Sten Eklund og Kullahusets hemlighet.

*

Den beste måten å fordype seg i Kullahusets hemlighet på er via boken Sten Eklund – Kullahusets hemlighet, som på tross av at den bare er 17 år gammel, er notorisk vanskelig å få tak i (stående søk på Bokborsen.se og Antikvariat.net tilrådes). I 2023 produsere Uppsala konstmuseum pakker med faksimiler av trykkene i anledning utstillingen En postum resa in i framtiden, som sist jeg sjekkes fortsatt kunne anskaffes fra museumsbutikken.