Som hele verdenshistorien etter pandemien i et nøtteskall

Indiebloggen

Aksel Kielland rapporterer jevnlig fra tegneserienes mer og mindre farbare avkroker, med vekt på alternative og avant-garde tegneserier.

Vanligvis handler innleggene på indiebloggen om tegneserier og tegneserieskapere som undertegnede har et etablert forhold til. Noen ganger er det tegneserieskapere jeg har fulgt gjennom flere tiår, mens det andre andre ganger dreier seg om langt ferskere bekjentskaper. Forutsetningen for å skrive om dem er under alle omstendigheter at jeg har fordøyd arbeidet og gjort meg opp en mening om det. Denne teksten er noe annet, for da Fantagraphics i sommer tilbød seg å sende over noen fysiske (!) anmeldereksemplarer av høstens utgivelser, tok jeg det som et tegn på at det endelig var på tide å sjekke ut arbeidet til italienske Miguel Vila. På forlagets høstliste finner man nemlig Vilas andre bok på engelsk, Comfortless.

I en tid hvor det blir vanskeligere å orientere seg i det internasjonale tegneseriefeltet for hver dag som går – utgivelsene blir flere, konsensusen om hva som er bra og viktig blir svakere, kritikken taper stadig mer terreng til emojibaserte anbefalinger i sosiale medier – er Vila et av et fåtall nye navn jeg de siste årene regelmessig har sett beskrevet som the real deal. Jeg kjøpte imidlertid aldri hans engelskspråklige debut Milky Way da den kom i 2023, og inntil nylig har den heller ikke vært å få tak i via norske bibliotek. Forsendelsen fra Fantagraphics var derfor et godt påskudd for å gjøre noe med den saken. Når en tegneserieskaper ikke har mer enn to bøker tilgjengelig på et språk man forstår, kan man koste på seg et dypdykk.

Dette er med andre ord verken en tradisjonell anbefaling eller en anmeldelse, men noe mer beslektet med en reaction video (i den grad det kan hjelpe, må leseren gjerne forestille seg setningene avleveres med et overdrevent ansiktsuttrykk og gester som sannsynliggjør at undertegnede har lært kroppsspråk ved å studere emoji-er).

Det første man legger merke til i møte med Vilas arbeid er at han kan tegne. Det andre er at de karikerte figurtegningene ledsages av komplekse sidekomposisjoner der handling og stemning ofte formidles ved hjelp av bittesmå ruter som ligger strødd elegant rundt omkring på siden. På uanstrengt vis kombinerer han to distinkte skoler innen cartooning – på den ene siden en drodlete jo-flere-streker-jo-bedre-tilnærming til ansikter og på den andre en Chris Ware-inspirert formalistisk tilnærming til sideoppbygging (her finnes til og med innslag av Wares elskede isometriske perspektiv); Når rutene er på sitt minste, minner det visuelle uttrykket om Wares distanserte og utpreget kontrollerte estetikk, men jo større rutene er, jo mer detaljerte og viltvoksende blir ansiktene. Jeg kan ikke huske å ha sett noen “zoome” mellom formspråk på denne måten før.

Å kunne tegne er imidlertid ikke ensbetydende med å kunne lage gode tegneserier. Man må ha noe interessant å tegne også, gjerne også en historie å fortelle. Og Vila er definitivt en historieforteller. Ser man bort fra et og annet tegneseriespesifikt formgrep, er han en relativt tradisjonell forteller hvis historier uten problem ville kunne la seg overføre til for eksempel film eller prosa.

Det fantes en tid (rundt 2012-2014 en gang) da jeg var frustrert over at forsvinnende få av de unge tegneserieskaperne som begeistret meg mest var interessert i å lage store narrative bokutgivelser. Snarere foretrakk de å utfolde seg via fanziner og antologibidrag, hvor tradisjonelle fortellinger var unntaket snarere enn regelen. Både Comfortless og Milky Way er det jeg den gang gikk og sultet etter – store, gjennomarbeidede utgivelser med en begynnelse, et midtparti og en slutt: Tegneserier man kan gi til hvem som helst uten å bekymre seg for at de ikke skal forstå hva det er opphavspersonen prøver på.

Om de liker det de leser er en annen sak. Milky Way er en grafisk roman om kjæresteparet Marco og Stella, hvis forhold går fra hanglende til totalhavari når Marco oppdager at han har en fetisj for lakterende kvinnebryster, og bestemmer seg for å leve ut sin nyoppdagede lidenskap med kvinnen Stella sitter barnevakt for. Milky Way inneholder en hel haug med tegninger av nakne kropper og seksuelle handlinger, hvorav de fleste innbefatter lange pupper som det spruter og drypper melk fra. Så tallrike og eksplisitte er disse skildringene at man fort kan føle seg en smule utilpass dersom man skulle finne på å lese boka på – for å ta et rent hypotetisk eksempel – et rutefly eller en tettpakket buss mellom Stavanger og Sandnes.

Seksuelt eksplisitte tegninger betyr dog ikke at dette er en bok som er laget for å pirre, sjokkere eller latterliggjøre (selv om den som virkelig ønsker å oppleve noen av disse reaksjonene naturligvis vil få det til). Vila bruker ikke-idealisert sex og seksualitet som utgangspunkt for å skildre komplekse emosjonelle, psykologiske og mellommenneskelige problemstillinger, og han gjør det uten å henfalle til lettvinte løsninger. Bak puppene og fontenene av brystmelk er Milky Way dypest sett en fortelling om dysfunksjonelle og destruktive forhold mellom mennesker uten selvinnsikt. Den er godt tegnet, fortellermessig stilsikker, og – tatt i betraktning Vilas unge alder (han er født i 1993) – en bemerkelsesverdig selvsikker og moden utgivelse. Likevel følte jeg meg etter endt lesning ikke overbevist om at Vila faktisk er the real deal – en av dem man kan peke på og si “joda” hver gang noen ymter frempå om at den nye generasjonen av tegneserieskapere ikke kan måle seg med de gode gamle storhetene.

Dette endret seg imidlertid i møte med Comfortless, som er et fragmentarisk portrett av en vennegjeng i Nord-Italia før, under og etter pandemien, samt to påfølgende lokale katastrofer. Boka er skarpere, mer korthugd og mer mangefasettert enn Milky Way, og ettersom flere av figurene fra sistnevnte dukker opp også her, har den positiv tilbakevirkende kraft på opplevelsen av å lese forgjengeren (sammen med den ennå uoversatte Padovaland utgjør de to bøkene en trilogi om denne utvidede vennegjengen). Her finnes fortellinger om de klassiske pandemitemaene – ensomhet, angst og folketomme gater – men de er elegant og intelligent fortalt, og mange av dem tar helt andre vendinger enn man har lært seg å forvente fra denne sjangeren.

Mer interessant er likevel Vilas skildring av hvordan samfunnsnedstengningens psykologi blir med videre inn i andre kriser etter at pandemien er over. På samme måte som parforholdene i Milky Way skjærer seg på grunn av følgefeil relatert til de involverte karakterenes mangel på selvforståelse, ser vi her hvordan litt uansvarlige, litt ufornuftige avgjørelser tatt i én situasjon baller på seg til noe skikkelig dumt og skjebnesvangert. Det føles som hele verdenshistorien etter pandemien i et nøtteskall.

Her viser Vila seg ikke bare som en god tegner og forteller, men også en dyktig forfatter, som forstår mennesker i tillegg til visuell historiefortelling. Dette er med andre ord genuint bra greier, fra en tegneserieskaper som fortsetter å utvikle håndverket og fiksjonsuniverset sitt, og jeg håper at Fantagraphics fortsetter å gi ut bøkene hans på engelsk. De trenger ikke engang sende meg dem gratis. På dette tidspunktet er jeg mer enn beredt til å punge ut med mine egne hardt ervervede penger.