Et mesterverk

Anmeldelse

Drabant – Hele historien
Øyvind Holen og Mikael Noguchi
Strand forlag, 2025

Drabant, hele historien er en tegneserieantologi som samler Drabant-tegneseriene som ble gitt ut i tre bind mellom 2012 og 2018. I tillegg til den originale serien får vi en ny epilog, og et etterord som inkluderer historien bak hvordan Drabant ble til, samt skisser fra originalvolumene. Boken har attraktivt design, med permene kuttet sammen med sidene, noe som subtilt signaliserer et budskap med oppriktighet.

Drabant som fortelling

Jeg vokste selv opp på 1980-tallet, og på midten av 90-tallet ble jeg en del av det gryende graffitimiljøet i Kristiansand. Jeg var dypt engasjert i graffiti og kulturen rundt frem til jeg forlot byen fem år senere. Jeg har tenkt mye på opplevelsene mine fra den tiden, og det var en sterk påminner å lese Drabant. Serien skildrer hvordan det var å leve gjennom denne tiden med overraskende presisjon. Kanskje til og med sjokkerende presisjon.

Drabant inviterer oss inn i livene til de tre ungdommene Fredrik, Victor og Camilla. Fredrik er nyinnflyttet til Groruddalen i Oslo, og er graffitimaler. Slik møter han den likesinnede Victor som han øyeblikkelig blir kompis med, samt Victors kjæreste Camilla. Vi får innblikk i livene deres i kontekst av ungdomskulturen som dominerte fra 90-tallet og utover, med graffiti som kulturelt samlingspunkt. Vi møter også en rullerende gruppe av sidekarakterer, og vi får se hvordan livsbanene deres veves sammen gjennom relativt korte segmenter spredt over tre tiår.

Det er en klar, men lite håndgripelig konsekvenstråd som snor seg gjennom hele historien; som en trykkende og mørk uunngåelighet i hvordan livene til karakterene utvikler seg. Drabant skildrer liv på en brutalt ærlig og autentisk måte, hvor tragedien konstant ulmer rett under overflaten – og tidvis blusser opp i full flamme. Dette oppleves for meg som leser som en opprivende hjelpesløshet; karakterene er fengslet av sine omstendigheter mer enn de er produkter av iboende karakterfeil.

Hva segmentene beskriver, og hvordan disse er organisert i tid, er mesterlig utført. Det bidrar til en besnærende oppbygging av et komplekst narrativ, med en fin balanse mellom hva vi blir fortalt og hva vi må forestille oss. Og selv om segmentene beskriver store begivenheter som vrenger rundt på karakterenes liv, så blir disse komplettert av en mengde hverdagsinntrykk. Atmosfæren er til å ta og føle på. Historien oppleves sosiologisk bevisst, i den forstand at det ikke er noen form for moraliserende eller forklarende inngrep; vi får bare en ærlig skildring av 90-tallets ungdomskultur i Oslos drabantbyjungel.

Drabant som tegneserie

Mikael Noguchi er en kunstner av rang. I Drabant har han funnet et formuttrykk som så inderlig godt passer historien. En viss graffitistil gjennomsyrer det hele som gir spesielt karakterene en sterk identitet og personlighet. Det er en ‘grittiness’ over utrykket i tegningene, uten at det kjennes som at det er en påtenkt kommentar. Tegningene i Drabant er utrolig flotte, og de blir levert til leseren på en engasjerende måte gjennom dynamisk bruk av paneler og løsere formater. De forblir også spennende gjennom hele boken, blant annet gjennom den varierte, men sammenhengende bruken av stilelementer som silhuetter, vinkler, lysspill og bevegelse.

Fargene fanger overbevisende det virkelighetsnære og urbane, samtidig som det er en nostalgisk atmosfære rundt det hele. Jeg opplever at fargepaletten øker i intensitet sammen med den emosjonelle tonen gjennom serien. Det er en sprekhet i fargene selv i de mest nedtonede scenene.

Karakterenes følelser, reaksjoner og personligheter regelrett hopper av sidene. Én ting som er helt essensielt for at Drabant skal oppleves autentisk, spesielt for lesere med erfaring fra lignende miljøer, er at graffitien er riktig skildret. Noguchi imponerer sterkt her. All graffitien er gjennomgående bra levert. Fra tags til pieces er stilen både tidsriktig og av særs høy kvalitet. Denne respekten for graffitiutrykket er en av de viktigste grunnene til at Drabant virkelig treffer meg. Det oser av kvalitet, gjennomtenkte valg og en dyp autentisitet.

Drabant som kulturelt talsrør

I 90-tallets Kristiansand var vi ungdommer som fant hverandre i et ugjestmildt bylandskap, og som ble forført av graffiti da den begynte å slå rot. Det var forskjellige grunner til at vi falt gjennom sprekkene, men det vi hadde felles var en følelse av at det ikke var noen plass til oss. Disse utskuddene – vi – hadde ikke reelle alternativer i tilbudene som fantes, og ungdomskulturen som utviklet seg ble karakterisert som kriminelt faenskap rettet mot det offentlige. Men kulturen var ikke rebelsk for sin egen skyld, det var et opprør mot en kultur som hadde matet oss med løgner, falskhet og tomme verdier.

Hip-hop, inkludert graffiti, var en grasrotkultur som hyllet det autentiske.  Det var en kultur som sa at undertrykte grupper hadde rett til – og behov for – å bli hørt og forstått. Til tross for at små, norske byer hadde et sosialt utgangspunkt som var veldig annerledes enn de indre bydelene i New York hvor kulturen oppstod, ble hip-hop en viktig veileder og mal for en generasjon med desillusjonerte ungdommer her i landet også.

I denne kulturen oppstod det et eget verdisett: Lojalitet, integritet, ferdigheter, stil, og ikke minst autentisitet. Graffiti hadde (og har nok fortsatt) en utrolig sterk intern moralsk kodeks. Jakten på autentisitet i et fremmedgjørende kulturlandskap ligger i bunn av mange subkulturer og reaksjonære kulturbevegelser.

Drabant får frem disse elementene på en dypt ærlig måte, uten å poengtere eller moralisere. Spesielt etterordet viser hvordan samfunnet har reagert på og tolket graffiti gjennom årene. Håndteringen av graffiti var lenge lite produktiv, det var liten vilje til å forstå disse ungdommene og hva kulturen deres egentlig signaliserte.

Det kan læres mye fra denne historien, og innblikkene som Drabant gir oss treffer innertier på alle plan. Den anbefales som pensum i grunnskolen!