Velkjent suksessoppskrift med romantisk vri

I år er det ti år siden den første boken i Amuletten-serien kom ut på norsk. Den skapte enorm leseglede blant de tidlige skjermbarna, og gjorde tegneserier aktuelle igjen som lesestoff etter lang tids frafall.

Skaperen, japansk-amerikanske Kazu Kibuishi, kombinerte manga og vestlig tegneseriekultur på en markedsmessig svært smart måte. Her på berget har vi til og med fått en egen avart, nordisk manga, hvor serier som Nordlys, Ragnarok og Edelmot har hevdet seg stort.

Ingen som ønsker at barn skal lese mer vil klage på en så effektiv port inn til tegneserienes verden, men i higenen etter store salgstall kan man spørre seg om disse seriene er blitt mer formellitteratur enn selvstendige, kunstneriske verk.

Salgsvennlig oppskrift

Serien som får meg til å stille dette spørsmålet høyt, selv om jeg har tenkt tanken en god stund, er Amy Kim Kibuishis Rema-serie. (På norsk høres det ut som et nytt billigkonsept fra en viss dagligvarehandel, men i serien er Rema en planet.)

Som etternavnet avslører, er Amy Kim gift med skaperen av Amuletten-serien. Bøkene er også utgitt på samme forlag, og er i det samme formatet som er blitt et slags varemerke for tegneserier for barn og unge: innbundet i hendig A5-størrelse.

I tillegg til likheten i inpakning, er historiene svært ofte bygget over samme lest: Et barn, gjerne i sorg, finner en inngang til en mystisk verden. Der viser det seg at akkurat denne ungen har de spesielle egenskapene som trengs for å bekjempe ondskap og skape fred og fordragelighet på andre planeter. (Tenk om noen av seriene kunne handlet om å skape fred i vår egen verden, se det hadde vi trengt litt inspirasjon til.)

Jeg er altså en smule lei av sjangerens oppskriftmessighet. Skjønt, Astrid Lindgrens Brødrene løvehjerte er jo også en historie om et barn i sorg som reiser inn i en annen verden.

Det ensomme barnet

I Rema er det tenåringen Tabby som er den sørgende hovedpersonen. Hun bor med moren, etter at faren døde av uklare årsaker da hun var ni år. Før han døde, forsket han på en mystisk blå tåke som lakk ut av et tre kalt Yggdrasil i skogen rett ved huset deres. Etter dødsfallet går Tabby jevnlig dit i håp om å møte på spøkelset hun en gang så der.

En kveld hun ligger under treet med tegneblokka si, kommer i stedet en ung mann med blått hår mot treet. De ser hverandre, han forsvinner, men mister ringen sin. Noen netter senere oppdager hun at det lyser fra treet. Hun spurter bort i tide til å se den mystiske personen forsvinne inn i en portal. Deretter dukker spøkelset opp og drar henne inn samme vei.  

Slik ankommer Tabby planeten Rema og den vakre, pastellfargede byen Cerey. Her kan innbyggerne fly, og noen av dem er ånder som må leve i skjul fordi de vanlige menneskene mener de er farlige. Det er heller ikke helt uriktig, for det finnes en mektig kraft som gjør noen av åndene avhengige og maktsyke. Gudene, som har skapt både mennesker og ånder, er en integrert del av hverdagen på samme vis som i gresk mytologi.

I tillegg har Rema en ytre fiende, innbyggerne på den utarmede planeten Nonak som med jevne mellomrom forsøker å invadere Rema.

Rik mytisk verden

Serien mest spennende side, både historiemessig og visuelt, er fortellingene om gudene og hvordan Rema ble til. Her har Kibuishi laget spennende skapelsesmyter med et sterkt visuelt særpreg. Når Tabby leser om gudene, er det illustrert av kantete tegninger hvor gudene gjerne er i profil, som på gamle steinrelieffer. De bryter mot den ornamentale og bølgete stilen i serien ellers, og lager en tydelig «historie i historien».

Generelt er Cerey fascinerende fri for moderne teknologi, og Tabby finner mye informasjon i bøker og på gamle bibliotek. All lesingen gjør derimot også at mye av fortellingen fortelles i tilbakeblikk. Det skaper ordrike, forklarende etapper som bremser fremdriften i historien.

Forelskelse i fokus

Etter to bind har Rema-serien lagt til rette for mye eventyr og action i alveaktige omgivelser. Men Amy Kim Kibuishi bryter med sjangerens forventninger på ett avgjørende punkt: Hun setter de unges kjærlighetshistorie i sentrum. Den unge mannen med det blå håret heter Filip, og allerede tidlig i første bok får hans og Tabbys følelser for hverandre like stor plass som alle de intergalaktiske problemene rundt dem. Her er det lite subtilitet, det er «kjærlighet ved første blikk» og leseren blir servert denne forelskelsen før man i særlig grad kjenner Tabby. 

I den lesverdige bloggen sin skriver Kibuishi at mange forlag ville hun skulle fjerne kjærlighetshistorien – jeg forstår innvendingen. Følelsene blir så raskt introdusert at det dreper litt av spenningen og troverdigheten.

Når det er sagt, vet jeg at tenåringen jeg en gang var falt pladask for alle mulige romanser mellom rare jenter og kjekke aliens. Og vestlig manga med chick flick- tendenser er ikke det det finnes mest av. Dette tween-fokuset understrekes ytterligere av at Tabby blir kledd opp av en skredder som Katniss i Hunger Games, og at fargeleggingen hovedsakelig går i lyseblått, rosa og lilla-toner. Rema-serien har derfor en mer spesifikk målgruppe enn Amuletten og mange av de nordiske mangaene. Jenter i fra 11-12 år nok vil være de klart mest entusiastiske leserne.  

Rema er godt oversatt, og det merkes ikke at bøkene er blitt oversatt av to ulike personer.  

Når bok to ender, har både Tabby fått en viktig oppgave, og kjærlighetsintrigen har tilspisset seg enda et hakk. Det gir mange grunner til å se frem til neste bok, men jeg er langt mer nysgjerrig på å få se hva mer dette universet skjuler, enn på romansen som oppleves nesten like flat som papiret den er tegnet på.