Norges svar på Familien Addams

Anmeldelse

Leos nattbok 1: Velkommen til Grumyra
Bjørn Ousland
Gyldendal, 2025

Halloween er kanskje over, men skrekken lever videre. Og er ikke egentlig vinteren uansett den beste tiden på året å lese grøssere? Det blir mørkere, det blir kaldere, og da er det ingenting som er bedre enn å fyre opp i peisen, lage seg noe varmt å drikke, og finne frem en god, stemningsfull grøsser.

I Velkommen til Grumyra får vi akkurat dette, god og stemningsfull grøss, stappfull av okkultisme og mørk humor. Vi møter på Leo, eller Leonora som foreldre absolutt skal kalle henne, som gruer seg til tidenes kjedeligste høst. For mens foreldrene skal bruke en måned på å reise jorda rundt, må Leo bo hos fetteren sin, den streiteste personen hun vet om, i den dødskjedelige bygda Grumyra. Men da hun går av toget, blir hun overfalt av den ene skremmende skapningen etter den andre. Er Grumyra virkelig så kjedelig som Leo tenkte seg?

Bjørn Ousland har tidligere skrevet og illustrert to skumle bildebøker for barn i barnehage og på småtrinnet, Småbarnsuppe (2015) og Knokkeldans (2017), og er godt vant til å få yngre barn til å både grøsse og le. Velkommen til Grumyra er et lengre verk innen skrekksjangeren enn det han har skapt tidligere, og er dessuten starten på en serie. Vil han klare å få eldre barn til å grøsse og le også?

En pingles dagbok møter Wednesday

Barnebøker i dagbokformat er langt ifra noe nytt, med En pingles dagbok av Jeff Kinney som kanskje det mest kjente eksempelet. Velkommen til Grumyra er også skrevet i dagbokformat, men det som er viktig å bemerke seg her er at Leo ikke skriver en dagbok, men en nattbok, som passer mye bedre til hennes mørke personlighet.

Leo oppleves som en sintere versjon av karakteren Wednesday Addams, med sin vittige, mørke humor, og tiltrekning til det okkulte. Hele hennes familie (bortsett fra foreldrene og fetteren) fungerer som en norsk versjon av Familien Addams: De er en goth-kledd, utradisjonell familie, med mye humor og en sterk tilknytting til den mørkere siden av vår verden.

Fargebruken i boka er veldig typisk goth med mye svart, lilla og grønn. De eneste plassene vi får lysere, mer fargerike illustrasjoner, er når Leo illustrerer det som hun mener er kjedelig og streit. Og her må jeg si meg enig med Leo, jeg velger hennes estetikk over foreldrene og fetteren sin hver dag i uka.

Skrekk og mørk humor

Humor og skrekk er sterkt knyttet til hverandre. Det gjelder kanskje spesielt i barnegrøssen, og noen av de beste skrekkforfatterne er også de som klarer å skrive morsomst. I Velkommen til Grumyra tar humoren mer plass enn det det skumle gjør, men dette gjør også at skrekken blir enda mer effektfull når den først kommer. Mesteren av barnegrøssere, R. L. Stine, sier selv at skrekk ikke hadde vært noe gøy dersom alt bare var skummelt, da ville det vært slitsomt og angstfylt. For at en grøsser for barn skal være effektiv, er det nødvendig med pauser mellom spenningen slik at leseren blir «lurt» inn i en form for trygghet før man tar opp spenningen igjen.

Alle grøssere trenger ikke å skremme vettet av en. Velkommen til Grumyra er et godt eksempel på en fortelling der skrekken ligger mer i stemningen og bruken av okkulte gjenstander, estetikk og referanser, i sann Tim Burton-stil. Det betyr ikke at det ikke er skremmende scener i boka, men også disse bunner i grunn i en mørk form for humor. Det er ikke alltid jeg ler høyt når jeg leser grøssere, men det gjorde jeg med denne; Velkommen til Grumyra er årets morsomste skrekkbok.

Introduksjon til karakterene og … hva mer?

Er det en ting Ousland er god på i bøkene sine, er det å referere til andre litterære verk. Bokslukeren (2023) er et prakteksempel på dette, med bokrygg etter bokrygg med kjente boktitler. Dette får vi en del av i Velkommen til Grumyra også, og det blir nesten som en lek å finne frem til så mange skrekktitler som mulig.

På skrivebordet på rommet sitt har Leo Frankenstein av Mary Shelley, IT av Stephen King og, det jeg går ut ifra er et samlingsverk av H. P. Lovecraft. I tillegg ser vi plakater av Hellboy og A Nightmare Before Christmas på veggene i Leos rom.

Vi kommer oss heller ikke unna den tydelige Frankenstein-referansen senere i boka, når vi får møte «Onkel Igor», som tidligere har jobbet med enda en annen onkel, nemlig «Onkel Frank». Altså, dette er en gave til oss skrekkelskere, med massevis av referanser fra grøssersjangeren.

Samtidig skal det sies at det skjer svært lite i boka, annet enn at vi blir kjent med karakterene. Handlingen i seg selv står ikke nødvendigvis veldig sterkt, men jeg ser at dette er en veldig lovende start på det som kan bli en mørk og morsom skrekktegneserie. Historien om Leo og familien hennes tror jeg bare vil bli bedre og bedre jo mer historien får utfolde seg. Og boken er verdt å lese kun for de fantastiske illustrasjonene, den mørke humoren og persongalleriet.