Brennhet skilsmisse-debut

Anmeldelse

Lava
Annika Linn Verdal Homme
Aschehoug, 2025

«Jeg er på et f@#*ings sykehus! På f@#*ings Tenerife!»

Med dette møter vi Evi, heltinnen i Lava. Hun er på Tenerife alene, det eneste selskapet er valpen som pappaen hennes har gitt henne i et patetisk forsøk på å lindre nyhetene om skilsmissen. Hvordan kunne sommerferien gå så galt?

Skilmisselitteratur

Lava føyer seg inn i rekken av tegneserier om skilsmisse for barn og unge som har blitt publisert de siste årene: I Oda Valles Esters univers må hovedpersonen forholde seg til bonussøsken, mens søstrene i Dorte Walstads Jeg vil ikke være her ufrivillig må besøke pappa i en ny hverdag.

Også Verdal Hommes Evi får fanget fullt av problemer, ett etter ett. Mamma er på en jobbreise som varer og rekker, pappa gir henne en valp i gave selv om det ikke er bursdagen hennes – begge er solide tegn på at ting ikke er som de skal.

Foreldrene til Evi er nesten karikerte i sin inkompetanse – pappa glemmer å lage middag og mamma ringer i ekstase fordi hun endelig kan gjøre som hun vil, og dermed har tatt navlepiercing.

I midten av dette står Evi, som ved en feil får tak i Tenerife-billetten familien skulle selge på Finn. Valget mellom Syden og å besøke mamma i Tromsø blir veldig enkelt.

Ingenting overtydelig

Stilmessig er jeg mest imponert over hvordan Homme bruker sideuttegningen for å vise tidens gang, humørendringer eller stemningsbilder. I Lava er det er ingenting som overforklares eller understrekes: Evi forteller oss ikke at hun har dilla på å dokumentere livet sitt på kamera, men bildene og videoene hun tar opp viser oss det. Hun trenger ikke si at tiden går sakte på skolen eller at ukene blir tyngre – det ser vi gjennom klokker og timeplaner. Det tres ikke nedover hodet på leseren av Evi føler seg ensom – ruten der hun står ute med hunden mens pappaen og hans nye date sitter og prater inne viser oss det.

Noen ganger kan jeg oppleve barne- og ungdomsslitteratur som noe overtydelig, som om forfatteren eller illustratøren ikke helt stoler på at leserne klarer å trekke linjer og konklusjoner på egen hånd. Verdal Homme maler ut følelser, humør og nyanser og stoler på at leseren klarer å tolke dem. Det er friskt, og det gir fortellingen dybde.

Absurd humor

Annika Linn Verdal Homme har tidligere illustrert tegneserien Bilde av en brennende Tesla (skrevet av Fanny Vaager), og hun ga i fjor ut barneboka Gigabror til strålende anmeldelser. Lava er hennes første solo-tegneserie, og det er ingen grunn til å tro at Homme ikke har en lang, spennende tegneseriekarriere foran seg.

Dette sier jeg ikke bare fordi boka er kompleks og god, men også fordi den er innmari morsom. Ofte grenser den til det absurde: Evi finner en butikk som selger skilsmisse-merch, og vandrer rundt med en skilsmisse-caps resten av ferien. Pensjonistene hun møter på ferden, og linedance-gruppeaktiviteten i hotellobbyen, er også kostelige, og mammaen sine selvrealiseringsplaner i Tromsø går mange selvromantiserings-influensere en høy gang.

Verdal beskriver Evis nye hverdag – og spontane feriekrumspring – med forståelse for hvordan en tenåring har det og oppfører seg. Jeg har skrevet før om hvor deilig det er å lese om barn og ungdom som tar rotta på voksne, og Lavas avslutning er en liten godbit for oss som liker sånt.

Jeg gleder meg til å se mer tegneserie fra Annika Linn Verdal Homme, det er i hvert fall sikkert.