Ensomhetens kunst i Koren Shadmis sci-fi

Koren Shadmi er en israelsk illustratør og tegneserieforfatter. Han flyttet til USA da han var i 20-årene for å studere ved School of Visual Arts i New York. Nå bor han i Brooklyn og foreleser i illustrasjonskunst. De allsidige verkene hans (hovedsakelig på engelsk) har blitt oversatt til et titalls språk.

Merkelig nok er Shadmis tegneserier mindre kjent i USA enn i Sør-Europa. Den nyeste sci-fi tegneserien hans, Shifter (La passe visage) har allerede blitt publisert i Frankrike (Marabulles, 2025), men den er ikke tilgjengelig i USA ennå.

En allsidig, human forfatter

Koren Shadmi viser stor interesse for det menneskelige, både i hverdagslivet og i det store bildet. Dette kommer til uttrykk i illustrasjoner, tegnede biografier eller «slice of life»-fortellinger.

Som illustratør arbeider Shadmi regelmessig for store amerikanske aviser og tidsskrifter som New York Times, New Yorker, Washington Post, Wall Street Journal og Business Week. Med tankevekkende illustrasjoner retter han et kritisk blikk på det moderne samfunnet, farene med teknologi og kunstig intelligens, forurensning og klimaendring, digital overvåking og flere andre samtidsaktuelle samfunnsutfordringer.

Som tegneserieforfatter har Koren Shadmi behandlet svært forskjellige temaer, fra den Woody Allen-lignende og delvis selvbiografiske karakteren K, som sliter med å finne kjærlighet i Love Addict (2016), til musikkverdenen (All Tomorrow’s Parties: The Velvet Underground Story, 2023) og biografiske verk som Lugosi: The Rise and Fall of Hollywood’s Dracula (2021) og The Twilight Man: Rod Serling and the Birth of Television (2019).

Kunsten til Shadmi er noe naivistisk og minimalistisk, med et gjenkjennbart «retro»-preg. Han bruker en palett med akvarellfarger (lysblå, rosa, lilla, gul, oransje og grønn), som er relativt uvanlig for sci-fi, og sterke fargeklatter for å oppnå kontrast og effekt, spesielt i The Abaddon og de tre sci-fi tegneseriene denne bloggposten skal handle om.

Men først en liten snartur innom eksistensialismen.

«Helvete er de andre»

Temaet til Shadmis første tegneseriesuksess i Frankrike, psyko-grøsseren The Abaddon (2015, Z2 Comics), ble delvis inspirert av Jean-Paul Sartres eksistensialistiske teaterstykke fra 1944, For lukkede dører (Huis Clos, som de nysgjerrige kan se hele to versjoner av på NRKs fjernsynsteatret, fra 1961 og 1981).

Tegneserien forteller historien om den unge mannen Ter, som blir fanget i en leilighet sammen med en gruppe svært forskjellige, dysfunksjonelle romkamerater; derav tittelen, som viser til «et straffens sted, reservert for de ugudelige» i jødisk tradisjon. Ter oppdager til sin forskrekkelse at han ikke kan forlate leiligheten og at alle, ham selv inkludert, sliter med hukommelsen, besettelser og begjær – og mangler en del av sin identitet.

Atmosfæren minner om Kafka, Guy Maddin og David Lynch med sine undertoner av klaustrofobi, schizofreni og angst. Fargepaletten ligner på den som ble brukt av regissørene Caro og Jeunet i De fortapte barns by, med mye mørkegrønt og noen få strøk av rød-rosa. Shadmi sier i et intervju at han blant annet ble inspirert av Roman Polanskis tidlige filmer som Repulsion og The Tenant (som handlet nettopp om innesperring og om leiligheter som blir levende), og av tegneserieforfattere som Chris Ware, Chester Brown, Robert Crumb og Nicolas de Crécy.

Tøft liv for kybernetiske ungdommer

Shadmi har så langt stått bak tre ett-binds sci-fi tegneserier: The Highwayman (2019) og Bionic (2020) ble begge gitt ut av amerikanske Top Shelf Productions, mens La passe visage (Shifter) altså kom tidligere i år på det franske forlaget Marabulles.

De har til felles at de handler om ensomhet i et fremtidssamfunn der den teknologiske utviklingen enten er i ferd med å bli en trussel mot sosiale relasjoner og livet slik vi kjenner det, eller allerede har ødelagt det meste av vår verden.

Jeg nevnte Bionic for et par år siden i en bloggpost om kjærlighet i sci-fi tegneserier.

Tegneserien utspiller seg i en nær fremtid, og begynner som en typisk amerikansk ungdomshistorie basert på en utslitt high-school-trope: Hovedkarakteren Victor Steiner er en nerdete, geeky, tenåring som blir mobbet av de populære guttene på skolen. Han er dypt forelsket i klassens peneste og rikeste jente, Patricia Partzlaus, og forsøker å fange oppmerksomheten hennes gjennom hele tegneserien. Men de to ungdommene kommer fra svært ulike sosiale miljøer og har ingenting til felles – bortsett fra en bionisk katt som hun har reddet fra laboratoriet til selskapet til faren, og som hun betror til Victor.

Livene deres blir drastisk forandret når Patricia havner i en trafikkulykke og kommer tilbake på skolen som en bionisk person. Som halvt maskin må hun forsone seg med å bli sosialt utstøtt, og at faren bruker henne i reklamer for selskapet sitt som produserer bionisk utstyr.

Bionic er en fortelling om to unge, sårbare og ensomme sjeler. Forholdet deres er kompleks og ambivalent gjennom hele historien. Patricia sliter psykisk, og balanserer mellom nærhet og avstand, sårbarhet og kynisme. Hun er uforutsigbar og svært fascinerende for Victor, som er besatt av henne og som stadig står i fare for å miste seg selv.

Noen aspekter ved tegneserien er stereotypiske. Likevel synes jeg at Shadmi framstiller tenåringenes følelse av avmakt, angst, ensomhet, opprør og begjær på en treffende måte. Han behandler temaer som identitetssøken, fremmedgjøring og traumer med finfølelse. Hovedfigurene er ikke perfekte. De sliter av og til med motstridende følelser, og de er ikke særlig elskverdige heller. Tegneserien er hverken «feel good» eller romantisk. Det er en brutalt ærlig skildring av ugjengjeldt kjærlighet og av hvordan det er å bli voksen.

Med Bionic leverer Shadmi et noe ujevnt, men likevel gripende portrett av to ungdommer som livets viderverdigheter midlertidig forener i et intenst og giftig forhold.

Krønike om en varslet undergang

I Highwayman (Top Shelf, 2019) følger vi Lucas, en gåtefull, ensom vandrer som har haiket langs amerikanske motorveier i flere hundre år. Han er på leting etter årsaken til (og en kur for) sin udødelighet, mens verden gradvis faller sammen rundt ham.

Fortellingen er delt i 7 kapitler (med hver sin dominerende farge), og en epilog som faktisk svarer på spørsmålene som oppstår mens du leser boken. Fortellingen strekker seg over hundrevis av år, men er ikke lineær. Noen kapitler handler om hovedfigurens møte med ulike folk langs veien. Fra haik til haik, gjennom samtalene mellom Lucas og sjåførene, får vi et øyeblikksbilde av verden slik den har blitt og et glimt av hvordan Lucas og menneskene han møter har blitt påvirket av forandringene. Andre kapitler tar for seg viktige sekvenser i Lucas’ fortid.

Vi innser fort at Lucas har blitt den maktesløse, ufrivillige og følelsesmessig distanserte observatøren av menneskehetens fall og fremtid. Men han har ikke gitt opp å forstå hvorfor han er blitt udødelig – og denne søkenen gir livet hans mening.

Tegneserien er minimalistisk i både tekst og bilde. Den har en rolig, nesten meditativ fortellerstil som riktignok ikke skjuler grusomheten i det vi kan forvente når verdens ende nærmer seg – når temperaturen stiger og tilgangen på mat og vann blir stadig mer begrenset.

Temaet minner meg litt om to av Mathieu Bablets tegneserier. Den ene, Carbon & Silicon, handler om to androider som bevitner menneskehetens langsomme utvikling og ubønnhørlige nedgang over flere århundrer; den andre, Adrastée, handler om en tusen år gammel konge som prøver å finne ut hvorfor han har blitt udødelig. Men der stopper likhetene.

Highwayman er en visuelt slående og filosofisk road‑trip som delvis er både post-apokalyptisk og dystopisk. Gjennom Lucas’ vandring skaper Koren Shadmi en fortelling om menneskelig skjørhet og motstandskraft i møte med en verden som går mot undergangen. Tegneserien inneholder en sterk (og noe stereotypisk) kritikk av kapitalisme og konsumerisme, men den reiser også evige spørsmål om identitet og meningen med livet. Tegnestilen og fargebruken forsterker seriens rolige, dype tone ─ en minimalistisk, men kraftfull krønike om en varslet undergang.

Hvem finnes bak masken?

I likhet med Bionic, er Shifter (La passe visage) en tegneserie som blander «slice of life» med teknologiske og dystopiske elementer. Med en fortelling som utspiller seg i New York i en nær fremtid, utforsker Shadmi hvor smertefullt det er å leve et ensomt liv – og hvordan teknologien kan tilby en kontroversiell løsning.

Hovedkarakteren Rose er en person som har blitt «teknologisk augmentert» med hjerneimplantat: Hun er en «skifter» eller, mer presist, en «ansiktsskifter». Det betyr at hun kan endre ansiktets (men ikke kroppens) utseende etter eget ønske.

Rose er en begavet skuespillerinne, men trenger penger for å betale en advokat i foreldretvisten for å få omsorgen for dattera. Dermed leier hun ut tjenestene sine: I løpet av noen timer tar hun andre ansikter for å lindre kundenes ensomhet. Personen hun spiller kan være et fraværende familiemedlem, en venninne, en kollega, en eks-kjæreste eller en avdød person. Hun tilfredsstiller et savn eller en fantasi, og forsøker etter beste evne å beholde sin moralske integritet i prosessen. Hennes valg av klienter og oppdrag gjennom hele historien viser at hun har en viss yrkesetikk; Hun unngår seksuelle og moralsk forkastelige tjenester. Det viser seg at det å leie henne kan være en måte å sørge over noen på, å si det man har på hjertet uten hindringer og bekymringer, eller til og med innbille seg at virkeligheten er annerledes enn den er ─ for en liten stund.

Vi følger Rose på oppdragene hennes, og mellom disse episodene får vi gradvis innblikk i hennes daglige og private liv og identitet, og det krevende livet som skuespiller.

I tegneseriens etterord opplyser Shadmi at han ble inspirert av en artikkel i The New Yorker fra 2018 om å leie skuespillere til å spille familiemedlemmer i Japan. Selv om det etter hvert viste seg at ikke alt var sant i artikkelen, begynte han å reflektere over dette. Så vidt jeg vet går det også an å leie en «venn» i Korea og i USA. Det virker som om det er et trendy tema internasjonalt, på TV (f.eks. K-dramaet Love in contract) så vel som på kino: I Rental family (2025) spiller Brendan Fraser en amerikansk skuespiller som jobber for et «lei-en-familie»-selskap i Tokyo. Det gjenspeiler ensomheten og mangelen på nærvær som mange erfarer i våre kapitalistiske samfunn med høyt stressnivå, og som mange også følte i koronaperioden.

I Shifter kommer hvert oppdrag med sine utfordringer, og noen av dem kan i verste fall sette dype spor: Rose må endre utseende, men også lære å opptre som en helt annen person. Hun må også kunne håndtere klientenes irritasjoner, frustrasjoner, ønsker og begjær uten å sette seg selv i fare, og uten å la seg påvirke for mye.

Shadmi får oss til å reflektere over etiske problemer i en juridisk gråsone. Han kritiserer mangelen på etikk og moral i selskapene som selger slike tjenester; selskaper som ignorerer den fysiske og psykiske påkjenningen på deres ansatte, og som skamløst utnytter både kundenes emosjonelle behov og ansiktet til personer uten deres samtykke. Leseren innser ganske fort at det er en stor belastning for kroppen – og får konsekvenser for psyken – når man jevnlig skifter ansikt og legemliggjør andre mennesker. Blant annet krever det å «modellere» seg til en annen person at man skjuler seg selv, til et punkt der man risikerer å glemme hvem man er.

Jeg ble veldig rørt av slutten på tegneserien, men jeg kan ikke si noe uten å røpe for mye.

*

Bionic, Highwayman og Shifter har flere tema til felles. Shadmi reflekterer rundt identitetssøken og pengenes makt, men hovedfokuset er på menneskets ensomhet. Han forteller gripende historier om mennesker som er alene, og hvordan de møter andre ensomme, ulykkelige mennesker i et samfunn i forfall, hvor farene ved teknologi blir stadig mer påtrengende.

Historienes svakhet i mine øyne, er at de som «slice-of-life»-fortellinger er noe utilfredsstillende. De kunne ha utdypet temaene de tar opp, i stedet for å la leseren sitte igjen sulten på mer. Men dette kan også sees som en styrke. Det inviterer leseren til selv å fundere videre på de filosofiske, eksistensielle og sosiale spørsmålene tegneseriene tar opp.