Når det ikke går bra

Hvordan reagerer man som forelder på beskjeden om at barnet ditt kan være alvorlig sykt?

I Tegnehannes tilfelle gjør man akkurat det legen fraråder og begynner å google manisk. Så kommer man seg gjennom det på et eller annet vis. Når det hele er over, tegner og skriver man seg gjennom opplevelsen.

15 år med selvbiografiske tegneserier

Hanne Sigbjørnsen har laget selvbiografiske tegneserier som Tegnehanne i femten år, både i aviser, på blogg, i sosiale medier og i bokformat. For tiden er hun aktuell gjennom Tusjkollektivet i Aftenposten.

I løpet av disse årene har hun skildret alt fra jobben på Peppes Pizza, samboerskapets opp- og nedturer og sykepleieryrket, til hun nå er boende i Stavanger som fulltids tegneserieskaper og illustratør med to små barn. Hun har tidligere tegnet og skrevet om utfordrende situasjoner i livet sitt, som for eksempel en krise i forholdet med samboeren Jostein i boken Ikke tenk på meg.

I Det går bra balanserer hun å skrive selvbiografisk med å la sønnen beholde sin egen historie. I boken heter han Pip, og diagnosen hans blir ikke avslørt. Som alle de biografiske Tegnehanne-bøkene er dette hennes historie, nå som forelder til et barn med en kronisk sykdom.

Marerittet på Rikshospitalet

Denne historien begynner på flyet til Rikshospitalet, der den lille familien skal utrede Pips sykdom. På Rikshospitalet blir vi en stund, mens foreldrene i villrede må se på sønnen som måles, testes og stikkes til han blir redd for alle i sykehusklær. De er fanget i en situasjon som dundrer av gårde uten hensyn til dem. Foreldrenes avmakt og nesten-klaustrofobi smitter over på leseren.  

Samtidig som alt dette foregår, sammenligner Tegnehanne seg selv nå, som en forvirret fortvilt mor, og seg selv da hun jobbet som sykepleier i tjueårene, attpåtil på samme sykehus. Pasienter med en oppførsel hun som sykepleier ikke helt kunne forstå, erfarer hun nå fra den andre siden: «Igjen føles det hele mye mer invaderende når det rammer meg selv».

Dette er bokens første del. Etter hvert lettes det på stemningen med flere morsomme innslag. Siden dette kommer etter noe såpass emosjonelt som bokens begynnelse, får alt tullete en tyngde og en vekt ved seg, samtidig som det føles som en lettelse. Det er en lettelse som leser å kunne le, men det er også en lettelse i å se foreldrene begynne å få bukt på situasjonen og se lyset i enden av tunnelen. Plutselig kjennes det livsviktig å ha det morsomt.

Klassisk Tegnehanne-stil

Om man er kjent med Tegnehanne fra før, både i avis- og bokformat, er formen her kjent. Hun blander tegneserieruter med lengre tekstpartier i Times New Roman. Mye informasjon kommuniseres bare gjennom disse tekstpassasjene, og ikke gjennom illustrasjonene. Tekstpartiene hjelper leseren med å følge bokens narrative røde tråd, og fungerer godt i samspill med en fortellerstil som når som helst kan stoppe opp for en anekdote eller en vits.

Streken er den samme, med visse endringer; litt mer skyggelegging her, litt mer dynamiske ansiktsuttrykk der. Det er ikke snakk om en utvikling som sådan; Tegnehanne fant stilen sin for lenge siden, og har blitt god på å utnytte den til fulle.

Av flere er stilen kalt naivistisk, som hun selv har spøkt med at betyr at de kaller den barnslig. Men å tegne en såpass sår historie i denne stilen gjør leseropplevelsen desto mer gripende, nettopp fordi kontrasten mellom tegnestilen og det alvorlige temaet blir så stor.

En tragikomisk historie

Selv med bokens tunge tema, eller kanskje nettopp på grunn av det, opplever jeg Det går bra som en ordentlig morsom bok. Kanskje de velplasserte vitsene blir desto morsommere nettopp av å være i en kontekst av en såpass intens, emosjonell historie. Resultatet er at humoren i Det går bra treffer meg bedre enn Tegnehannes humor noen gang har gjort.

Selv midt i en livskrise forblir Tegnehanne seg selv. Hun har fortsatt blikket lesere kjenner igjen fra hennes 15 år som selvbiografisk tegneserieskaper; et øye for det merkelige og absurde i tilsynelatende normale situasjoner.

Det er et blikk som gjør at hun kan overdrive og utlevere seg selv og sine pinligste tanker – som når hun oppsøker en psykolog på grunn av helseangsten hun har utviklet rundt sønnens sykdom og helse. Hos psykologen begynner hun å overtenke, og lurer på om psykologen synes hun er kjedelig. Derfor graver hun etter «juicy historier» og prøver å gjette seg til hva han vil at hun skal si for at han skal like henne. Trenger hun enda en psykolog for å bearbeide det usunne mønsteret hun har havnet i med psykologen sin?

Det at denne boken er full av vitser som lander, betyr ikke at jeg som leser slipper billig unna. I Det går bra klarer Tegnehanne å la leseren være ukomfortabel, å la det triste og kjipe føles trist og kjipt. Det veives ikke med en malplassert vits for å distrahere leseren fra det vanskelige som skjer.

Men selv ekstreme situasjoner blir til hverdag til slutt. Og i hverdagen finnes det alltid håp.