Kaos, Tinder og bonusfamilie

Anmeldelse

Verdens verste søster
Elin Lindell
Oversatt av Nina Aspen
Omnipax, 2025

Det finnes ikke lenger én fast mal for hvordan en familie skal se ut, men med nye problemer kommer også nye løsninger.

I Verdens verste søster møter vi Dani, som er oppkalt etter båten moren tok da hun skulle insemineres. Dani er nemlig et donorbarn, og lever et helt vanlig liv uten å savne noe, bortsett fra én ting: Hun ønsker seg et biologisk søsken. Moren derimot, vil ikke ha flere barn.

Svenske Elin Lindell skildrer bonusfamilier, vennskap og det å virkelig ønske seg noe med en lekenhet som minner om situasjonskomedier på sitt beste, med kreative situasjoner og morsomme, uventede løsninger.

Tinder, og verden gjennom barneøyne

En minneverdig sekvens er når moren til Dani sier at hun har møtt en mann, og at hun ikke skjønner hvordan hun matchet med ham på Tinder uten å ha sveipet.

Et tilbakeblikk viser at Dani og venninnen har vært og snoket på telefonen til mor og sveipet for henne. I en kombinasjon av barnas kommentarer og morsomme illustrasjoner, får vi se Tinder gjennom barneøyne. Dette er første gang jeg har sett en fremstilling av dating-apper i en barnebok, og jeg kan ikke annet enn å se for meg at det er utrolig spennende for barn å lese om – spesielt når det er gjort på en så komisk og aldersvennlig måte som her.

Jeg er glad jeg er voksen

Tinder-passasjen og en rekke andre scener fra boka minner meg om hvor lite jeg savner å være barn. Når Dani får beskjed om at de skal flytte sammen med Bjørn og sønnen hans, husker jeg hvor lite kontroll man som barn egentlig har over skole, søsken, mat, venner og hvem man bor med. Det er både komisk og klaustrofobisk å lese om, og som voksen kjenner jeg en lettelse over å faktisk kunne bestemme over min egen plass i livet. Og hvis boka kan gi meg så sterke følelser, kan jeg bare se for meg hvor validerende og relaterbart det må være for barna å få denne virkeligheten og erfaringen gjenspeilet.

Nå kan det høres ut som boka skildrer barndom på en negativ måte, men det gjør den ikke. Det er likevel et rart tidspunkt i barndommen da man oppnår full bevissthet over hva som skjer rundt en, samtidig som man ikke har noen autoritet eller kontroll over situasjonen. Lindell skildrer dette på en så morsom og realistisk måte at det føles sant. Plutselig er det en helt ny type linsegryte til middag, og den nye stebroren din samler på øgler og insekter og du må deale med det. Det er sånn det er, liksom!

Å fange dette poenget, å skildre det så godt og samtidig overraske leseren på annenhver side med et nytt, kreativt synspunkt eller en morsom kommentar, viser hvor stort overskudd Lindell har som forteller og forfatter. Dette er rett og slett en fryd og glede av en fortelling, hvor det er tydelig at forfatteren vet hvordan hun skal spille og trykke på alle strenger og knapper. 

Meh, tegninger

Boka er omtrent 50/50 tegneserie og barnebok. Enkelte passasjer fortelles gjennom snakkebobler og illustrasjoner, mens andre er i et mer tradisjonelt barnebokformat med illustrerte tekstbolker. Formatet er festlig, og gjenkjennes fra nyere bøker som for eksempel Møkkapus og O’boy. Blandingen passer godt i dagens scrolle-samfunn, hvor nye sjangre og fortellermetoder dukker opp på mobilen med sekunders mellomrom. Der hvor noen vil peke på utroskap til tegneseriesjangeren, vil jeg heller si at det aldri er kjedelig.

Jeg merker at jeg ikke leser boka for tegningene. Selv om situasjonene som tegnes er godt valgt ut, og idéene bak illustrasjonene er gode, oppleves ikke tegnestilen som original eller ny. Bruken av myk, digital pensel direkte på hvitt gjør at hvittonene skinner gjennom. Det finnes definitivt verktøy som gjør at digital tegning kan etterlikne vannmaling og fargeblyant, men når feil verktøy brukes blir resultatet et uttrykk som faller mellom to stoler. Mangelen på skyggelegging, og bruken av svarte toner når det gjøres, gir også et gammeldags preg. Det blir som en mindre forseggjort versjon av Ida Larmos barnebøker, eller Sir Quentin Blakes illustrasjoner til Roald Dahls bøker.

Alt en god barnebok skal være

På tross av manglene ved illustrasjonene er jeg likevel så glad for at det lages så god litteratur for barn! Lindell viser et relasjons- og identitetskaos som mange kan kjenne seg igjen i, og hun viser samtidig hvor fint det kan bli når man gir slipp på kontrollen. For eksempel kan den veganske, øglesamlende stebroren vise seg å være en viktig støttespiller når han du trodde var den biologiske halvbroren din viser seg å være forelsket i deg. Det er veldig spesifikt (og direkte hentet fra boka), men viser at i nye konstellasjoner dukker det opp nye problemer. Og heldigvis også nye løsninger.

Humoren er som den versjonen av Disney som vi alle savner: genuint morsomt for de minste og forde voksne. Lindell skriver i følgebrevet til boka at hun ville lage en god og morsom illustrert historie for alle mellom 9-99 år. Hvis vi luker ut de som tviholder på perlene sine og idéen om den religiøse kjernefamilen, så tror jeg definitivt at dette målet er nådd. Lindell overrasker, varmer, leker og funderer uten å overforklare, akkurat som de aller, aller beste barnebøkene skal.