Hiv og hoi og en flaske med (verdens)rom

Der det finnes hav, mysterier og eventyr, finnes det som regel pirater. Verdensrommet, som ikke sjeldent sammenlignes med et hav, er intet unntak.

Å utforske verdensrommet er ikke ulikt det å utforske havet. Rompirater finner tilhold på avsides steder i universet, fra hvor de plyndrer romskip og kjemper mot autoriteter de nekter å underkaste seg.

Og for de som er glad i sci-fi tegneserier, finnes det selvfølgelig historier med rompirater som streifer rundt i verdensrommet, slik deres «forfedre» gjorde på de mest eksotiske havene på jorda. Det er bare å erstatte hav og tropiske øyer med verdensrommet og fremmede planeter; sverd og kanoner med laserpistoler og energivåpen; og gjemte gullskatter med sjeldne romressurser og artefakter.

Hovedkarakterene i de europeiske og japanske tegneseriene som jeg skriver om her, har av ulike grunner havnet på feil side av loven, forfulgt av myndigheter eller av andre skurker. De er karismatiske og ukonvensjonelle, og de beveger seg i moralske gråsoner. Men de har til felles at de alle følger sin egen æreskodeks i en utrettelig kamp for frihet.

Fra syndebukk til hevngjerrig helt

Fransk-belgiske Sylvain Runberg er en svært produktiv tegneserieforfatter bosatt i Stockholm. Han er mest kjent for tegneserieadapsjonen av Stieg Larsons Millenium, og for sci-fi tegneseriene Orbital og On Mars. Han står også bak Warship Jolly Roger, en romopera i fire bind som blander sci-fi, politikk og piratmytologi.

Hovedkarakteren, Jon Tiberius Munro er tidligere høytstående offiser i Konføderasjonen. Nå har han blitt dømt til livstid for krigsforbrytelser han ble tvunget til å begå. Å bli utpekt som syndebukk er én ting, men myndighetene som forrådte ham dreper også sønnen hans. Warship Jolly Roger er fortellingen om Munros hevn.

Når Munro rømmer fra høysikkerhetsfengselet, tar han med seg en gruppe utstøtte individer som mannskap på det mektige krigsskipet han har stjålet, The Jolly Roger. De blir etterlyst over hele galaksen, og myndighetene er villige til å gjøre hva som helst for å få tak i dem.

Munro og mannskapet er svært forskjellige, med ulike ønsker og motivasjoner. De er ikke helter. De er sårbare og voldelige individer som ikke finner sin plass i samfunnet. Tegneserien viser at å bli pirat kan være et resultat av systemets svik, ikke bare av grådighet. Det kan symbolisere motstand mot en korrupt overmakt. Serien illustrerer bl.a. hvordan desperate mennesker handler i ekstreme situasjoner – og den stiller flere politiske og sosiofilosofiske spørsmål: Hva er konsekvensene av å ta loven i egne hender? Hva er rett å gjøre når alle autoriteter er korrupte? Hva er det som egentlig gjør noen til helt eller skurk?

Fargene som spanske Miki Montlló har valgt, er varme og nydelige. Tegningene er tiltrekkende og dynamiske, karakterenes ansikter er uttrykksfulle. Dette, sammen med en smidig oppdeling av handlingssekvensene, gir såpass mye liv til tegneserien at det føles som å se en animasjonsfilm med høyt tempo og god kvalitet.

Selv om plottet ikke er veldig oppfinnsomt, er tegneserien svært underholdende og avhengighetsskapende. Det er umulig å la være å fortsette å lese den fra første til siste bind – og den leverer.

En ny western-sci-fi heltinne

Den franske serien Space Pirates Unit Dolores er laget av det kjente tegneserieparet Didier Tarquin (Zanfyst fra Troy) og fargelegger Lyse Tarquin. Den kombinerer science fiction, action og fantasi, og ledes av to sterke hovedfigurer, Mony og Kash.

Historien begynner på Neo-Gaya. Den naive nonnen Mony har nettopp fylt 18, og må forlate det middelalderske klosteret som tok henne inn som nyfødt. Som avskjedsgave får hun tilbake eiendelene hun ble funnet med, inkludert nøkkelen til sin fars krigsskip, SPU Dolores.

Det viser seg at faren var kaptein McMonroe. Han var en berømt og omstridt kaper som, ledsaget av en hær av droider, vendte ryggen til Konføderasjonen og siden da har vært etterlyst i hele galaksen. Mony må finne en pilot og en mekaniker.

Piloten Kash er en krigsveteran som tjener til livets opphoved med å sloss mot roboter i kamparenaer. Han blir med henne fordi slikt ikke er bærekraftig i lengden – og fordi hun minner ham om noen han kjente før. Den mystiske mekanikeren og piloten Tork finner hun på selve skipet, hvor han har ligget i dvale. McMonroe har gitt ham et siste oppdrag: Å beskytte Mony. Det er mange pirater som ønsker å kapre romskipet og få tak i McMonroes legendariske skatt, Tassilis sverd.

Mony, Kash og Tork bestemmer seg for å dra til grensen av det kjente universet for å starte et transportselskap. Samtidig må de flykte fra dem som forfølger dem og prøve å lære mer om McMonroes skjebne.

SPU Dolores er både en spennende romopera og en intergalaktisk western, som kan minne om Firefly, Star Wars, Star Trek eller Cowboy Bebop med et europeisk preg. Den første trilogien er på godt og vondt spekket med klisjeer og referanser fra sci-fi og fantasy, TV-serier og filmer (Tarquin nevner bl.a. westernfilmen Sierra Torrida i et intervju). Mony ligner på Pelisse, hovedkarakteren i Le Tendre og Loisels tegneserie The Quest for the Time-Bird; eieren til kamparenaen er en blanding av Jabba the Hutt og Baron Harkonnen; noen karakterer er inspirert av ThunderCats, og slik fortsetter det.

Etter hvert som historien utvikler seg, gjør også heltinnen og tonen i tegneserien det. Det tredje bindet er for et voksent publikum, og for blodig og kvalmende for min smak.

De tre første bindene i serien dekker «den røde krystall»-syklusen og legger grunnlaget og opprinnelseshistorien for heltinnen og de etterfølgende syklusene. Denne syklusen ble publisert på engelsk i Heavy Metal Magazine. Serien er populær i Frankrike og kan komme til å fortsette i flere år – bind 7 er på vei. Du kan få et inntrykk av sci-fi universet i traileren for tegneseriens først bind her.

Sjarmerende og uforutsigbar

Space Adventures Cobra er en manga som først ble utgitt på slutten av 1970-tallet. Der møter vi eks-rompiraten Cobra, som nå er forfulgt av den kriminelle organisasjonen Pirate Guild, ledet av Crystal Boy/Bowie (som jeg nevnte da jeg skrev om Yan, en serie som blander sci-fi og tradisjonell Peking-opera).

Når historien begynner, er hovedkarakteren lei av livet på flukt. For å kunne leve et anonymt og fredelig liv har han endret både ansikt og identitet, og fått slettet hukommelsen sin. Men etter at et digitalt drømmespill henter minnene hans frem igjen – og etter et tilfeldig møte med en ekte rompirat – kastes han tilbake i et eventyr fylt med farer, intergalaktiske skurker, vakre kvinner, skattejakt og intense kamper.

Premisset minner noe om Philip K. Dicks novelle «We Can Remember It for You Wholesale» fra 1966, som også inspirerte Paul Verhoevens film Total Recall fra 1990.

Cobra kan beskrives som en eventyrlysten og atletisk kar. Ikledd en rød akrobatdrakt skjuler han sine skarpe sanser og kampferdigheter bak en avslappet og til tider klovneaktig holdning. Sammen med ham på romskipet Turtle (en hilsen til den berømte karibiske piratøya Tortuga – «skilpadde» på spansk) reiser Lady Armaroid, en oppsiktsvekkende vakker og dødelig kvinnelig kyborg.

Cobra trosser galaktiske lover og autoriteter, og lever på kanten av loven, alltid på jakt etter skatter, stevnemøter og eventyr. I stedet for en trefot og en sabel, har han en kraftig og mysteriøs psyko-pistol innebygd i venstre arm, som drives av Cobras psykiske energi.

Cobra er verken helt eller skurk. Han er en romvandrer som aldri slår seg helt til ro, tro mot egne prinsipper, lojal mot sine venner, en som lett lar seg rive med og av og til blir tvunget til å kjempe for frihet og stå opp mot undertrykkelse. Han er motstandsdyktig, lur, morsom, sjarmerende og uforutsigbar. Og siden forfatteren Buichi Terasawa i sin tid ble fascinert av Jean-Paul Belmondo i Jean-Luc Godards Til siste åndedrag (1960) og i Mannen fra Rio (1964), låner Cobra både ansiktstrekkene og den flegmatiske stilen av den franske skuespilleren.

Den originale mangaen ble publisert mellom 1978 og 1984, og alderen synes på noen punkter. Den er for eksempel ikke særlig politisk korrekt (hovedkarakteren er en storrøyker og kvinnebedårer, og damene er lettkledde og mest til pynt), men kombinerer på en vellykket måte action humor og science fiction med spagettiwestern og James Bond-elementer, samt en god dose 80-talls stil og sjarm.

Forfatteren Buichi Terasawa (1955-2023) var faktisk en banebrytende mangaskaper, og var blant dem som lyktes med å modernisere tegnestilen. Han var blant de første til å bruke digitale tegneprogrammer og digital fargelegging på 1990-tallet, noe som gjorde ham til en viktig figur i overgangen fra tradisjonell til digital manga.

Selv var jeg mest fan av animasjonsserien med samme navn, som var en herlig blanding av romeventyr, space western, humor og farlige, pene damer.

Det er synd at Alexandre Ajas filmprosjekt aldri så dagens lys, bl.a. på grunn av for mange likheter med Guardians of the Galaxy. Dessverre ser det også ut som om Shibuya productions har droppet animasjonsfilmen som skulle fokusere på den episke rugball-kampen (en oppdiktet idrett som ligner på en blanding av baseball og amerikansk fotball) i Cobra-serien Cobra: Return of Joe Gillian.

Den evige frihetskjemper

For mange japanere og elskere av sci-fi tegneserie er selve ikonet i rompiratsjangeren mangaserien Space Pirate Captain Harlock. Serien ble skapt av mangaka Leiji Matsumoto (1938-2023) og utgitt mellom 1977 og 1979 – Hovedkarakteren Harlock er et symbol på opprør, verdighet og frihet i møte med et samfunn som har gitt opp.

Serieskaperen Matsumoto var sønnen til en pilot i det keiserlige japanske luftforsvaret, og hadde slik en naturlig interesse for militær luftfart fra annen verdenskrig, i tillegg til Wagner og tysk romantikk. Han var også filmelsker. Han er internasjonalt kjent for mangaserien Galaxy Express 999 og sci-fi musikkanimasjonsfilmen Interstella 5555 – the 5tory of the 5ecret 5tar 5ystem, som han laget sammen med den franske elektro-duoen Daft Punk (hvem har ikke hørt låten One More Time?).

Historien i Space Pirate Captain Harlock er som følger: I 2977 har menneskeheten kolonisert de omkringliggende verdenene, og utnytter deres ressurser. De som fortsatt oppholder seg på Jorda er enten for apatiske og dekadente til å forlate sitt luksusliv, eller så fattige at de ikke har råd til det. De styres av en demokratisk valgt regjering, ledet av en ryggradsløs og inkompetent statsminister. Det er påfallende at ingen reagerer særlig når en mystisk svart sfære faller til jorden og annonserer ankomsten av de utenomjordiske krigerkvinnene Mazonene. Bare noen få, deriblant den lovløse piratkaptein Harlock, ser ut til å være i stand til å forstå trusselen fra disse plantebaserte vesenene, og stå imot invasjonen.

Mangaen er interessant i det at den kombinerer kampscener i verdensrommet med en psykologisk og filosofisk utvikling hos karakterene.

Hele historien dreier seg om Harlock og mannskapets forsøk på å finne ut mer om Mazonene. Jo mer de lærer, jo mer overrasket blir de over de fremmedes teknologiske forsprang og historie. Mazonene fascineres på sin side etter hvert av Harlock og mannskapets mot og stahet. Fiendene blir gradvis kjent med og får respekt for hverandre.

Serien spiller seg ut i en verden der jorda er dypt forurenset og havene tørker ut. Samfunnet har blitt dekadent og passivt. Menneskeheten har mistet kampviljen, og overlater alt til automatiserte systemer og politikere som ikke bryr seg om planetens eller menneskehetens skjebne. Harlock, en tidligere offiser i jordens romflåte, angriper ankommende forsyningskonvoier for å vekke jordboernes samvittighet og rive dem ut av sløvheten. Han er en kompleks og karismatisk hovedkarakter, en frihetskjemper og en ensom idealist som kjemper mot et moralsk korrupt og likegyldig samfunn.

Harlock er sterkt knyttet til romskipet sitt, Arcadia, som ble bygget av hans avdøde bestevenn. Det spiller samme rolle som piratskip i tradisjonelle pirathistorier: det er fryktinngytende for noen, og et symbol på frihet for andre. Selve romskipet er spesielt godt tegnet og designet i tegneserien. Det kombinerer elementer fra en gallion og et slagskip, og er utstyrt med avansert teknologi og våpen – inkludert kanoner. Det spiller en viktig rolle i historien, og skjuler en svært rørende hemmelighet.

På samme måte som i Warship Jolly Roger, føler alle i mannskapet seg av ulike grunner sveket av samfunnet. Sammen tar de kontroll over skjebnen sin ved å nekte å underkaste seg det korrupte jordstyret. Men til tross for at de regnes som lovbrytere på jorda, kjemper de for dem som ikke kan kjempe selv. Harlock og mannskapet viser at et fåtall personer med vilje og mot kan gjøre en forskjell, selv når hele verden er imot dem.

Det bør kanskje nevnes at slutten på denne tegneserien er åpen og melankolsk – og noe annerledes enn det man forventet. Uten å avsløre noe, må jeg si at den faktisk gir mening etter alle disse møtene og kampene mellom Harlock og Mazonene, og med tanke på hvor lite begeistret han er for menneskene som er igjen på jorda og for miljøødeleggelsene de har forårsaket …

Leijiverset og reboots

Jeg nevnte «Jodoverset» da jeg skrev om Inkalen. For Leiji Matsumotos verk er det mulig å snakke om «Leijiverset» som betegnelse for det løst sammenhengende universet – eller «multiverset» – han skapte over mer enn femti år med tegneserier som Space Pirate Captain Harlock, Galaxy Express 999 og Queen Emeraldas – og flere animasjonsfilmer og -serier som inneholder nøkler til en bedre forståelse av historiene og karakterene.

Leijiverset er et romantisk, filosofisk science-fiction-multivers hvor tapre individer kjemper for frihet, verdighet og menneskelighet – mot både ytre trusler og samfunnets indre forfall.

Det som er interessant, er at Leiji Matsumoto anvender et spesielt tidskonsept i tegneserieuniverset sitt: «tidens hjul» (toki no wa). Han føler seg ikke tvunget til å respektere en streng tidslinje; hver historie er sin egen versjon. Det finnes alternative versjoner av karakterer og hendelser. Det dreier seg mindre om en fast kontinuitet slik man finner i f.eks. Star Wars-universet, og mer om en tematisk og filosofisk sammenheng (med tema som frihet og individualitet, tap og sorg, miljøødeleggelser og menneskets ansvar, teknologiens rolle i menneskets fremtid, osv.) eller karaktermessige koblinger eller treff mellom de ulike verkene.

Dermed går det ikke an å lage en kronologi som gir mening, selv om verkene deler samme «ånd» og moralsk univers. Dette ser man for eksempel når Matsumoto selv lager en «reboot» av serien med Captain Harlock – Dimensional Voyage (2014-2019) i samarbeid med illustratøren Kōichi Shimahoshi.

Denne nytolkningen av Captain Harlock bevarer mye av Matsumotos originalmateriale, men gjør det tilgjengelig for et nytt publikum med oppdatert kunst, mer moderne fortellerstil, og dypere koblinger til resten av Leijiverset. Grunnplottet er likevel det samme: Harlock trosser Jordens korrupte myndigheter og leder romskipet Arcadia i kampen mot den utenomjordiske rasen Mazonene. De fleste sentrale figurene fra originalen er med. Og denne gangen får vi avslutningen mange håpet på …

Med andre ord er Captain Harlock – Dimensional Voyage både en ideell inngang for nye lesere og en frisk og modernisert versjon av originalen for gamle fans som ønsker seg en fortelling som er enda mer integrert i Leijiverset.

*

I nesten alle tegneseriene som er nevnt i denne bloggposten møter vi karismatiske rompirater som vi følger i eventyr, i kampen for frihet, og i opprør mot ulike former for autoriteter og undertrykkelse i verdensrommet. Tegneseriene tar klassiske piratsymboler (øyelapp, sabel, amputerte lemmer) og handlinger (de beveger seg gjennom ukjente områder og tar store risikoer) og kombinerer disse med høyteknologi (romskip med laserkanoner, hyperdrive, KI). Men aller viktigst er møtet med komplekse karakterer som forsøker å være tro mot sine egne regler og prinsipper – og et sterkt budskap om frihet fremfor alt.

Er du glad i animasjonsfilmer, ta gjerne en titt på traileren til den visuelt imponerende CGI-animasjonsfilmen Space Pirate Captain Harlock fra 2013. Ved siden av mangaen Captain Harlock – Dimensional Voyage tilbyr den en ny versjon av Space Pirate Captain Harlock, løst tilknyttet den originalen tegneserien, men som definitivt har sin plass i leijiverset.