De nominerte til Sproingprisen for beste norske- og utenlandske serie ble i dag offentliggjort, og igjen er reaksjonene mange, ikke minst i denne redaksjonen.

I norsk kategori er følgende serier nominert:

  • Drabant 2 av Øyvind Holen og Mikael Noguchi
    (les vår anmeldelse her)
  • Flåklypa Julehefte 2014 av Haakon W. Isachsen og Henrik Kim Rehr
  • Gelé korthistorier publisert i diverse utgaver av Nemi 2014-årgangen av Ida Neverdahl
  • Krüger og Krogh – Brennpunkt Oslo av Ronald Kabicek, Endre Skandfer og Bjarte Agdestein
    (Les Erling Fossens hyllest her)
  • Peer Gynt av Geir Moen og David Zane Mairowitz
    (Kyrre Matias Goksøyr fant fram superlativene her)
21407-3cc36-original
Sproingprisens logo

 

I utenlandsk kategori er disse nominert:

  • De Beste Fiender av Jean-Pierre Filiu og David B.
  • Jaybird – Redet av Lauri og Jaakko Ahonen
  • Min Fars Dagbok av Jiro Taniguchi
  • Zelda – Jenter som kommer av Lina Neidenstam
  • Walking dead Bok 2 av Robert Kirkman og Charlie Adlard

Vi gratulerer alle nominerte og oppfordrer alle til å stemme på sine favoritter på Sproings hjemmeside
her: http://sproingprisen.no/limesurvey/index.php?sid=78794&lang=nn

Mystiske nominasjoner

Samtidig er det på sin plass å snakke litt om nominasjonene, som alltid! 2014 var et uhyre bra tegneserieår, både for norske serieskapere og for oversatte serier. Noe av det første som skjærer meg i øyet når jeg ser denne listen er det uhyrlige i at et kunstnerise nybrottsarbeid som Håvard S. Johansens Stumtjener, den nitidig researcha og tegnede Kjære Rikard av Lene Ask eller den originale økonomitegneserien Piketty på 1-2-3 av Esben S. Titland ikke er nominert. I tillegg finnes det en rekke (etter sigende) gode norske serier der ute fra i fjor som jeg ikke har rukket å lese ennå, slik som Kina Town av Jens K. Styve og Øyvind Lauvdahl og Et annet sted av Xueting Yang.
Sistnevnte er riktignok kinesisk, men hun bor i Norge og boka er først utgitt på norsk, det burde være mer enn nok til å være kvalifisert.

eVAFXcwCoMiVwybpD89q-wGbjh9ctmcZ_AZgQEWjGWRQ
Nådde ikke opp: Kjære Rikard av Lene Ask.

Kommerse tendenser

I stedet har juryen nominert noen av de mest kommersielt rettede seriene i norsk kategori. Utenlandsk kategori er et kapittel for seg, jeg får komme tilbake til det i en annen post, men at Zelda, årgang xxx eller Walking Dead 2 anses som bedre utgivelser enn den moderne klassikeren Et annet sted av Brecht Evens, White Cube av Brecht Vandenbroucke eller Cowboy Henk av Herr Seele vil jeg aldri kunne bli overbevist om, ikke en gang om jeg hadde blitt tilbudt en Evens-original gratis, jo, da hadde det forresten kanskje gått.

Illustrasjon: Brecht Evens
Ikke bra nok for Sproing: Brecht Evens moderne klassiker På feil sted (No Comprendo Press).

Lengre liste

Tilbake til de norske seriene, de er alle gode på sine måter, men hvorfor blir Gelés serier av i fjor, som bare har kommet ut i Nemi, for eksempel nominert? Hva gjorde 2014s striper så mye bedre enn de tidligere års, da de ikke var nominert? Slikt lurer jeg på. Og mens Flåklypa var et underholdende julealbum forrige jul er det ganske vanskelig å se hvordan dette albumet overgår de nevnte norske utgivelsene ovenfor når det kommer til kunstnerisk utførelse, originalitet, god og viktig historie osv. Det er tross alt et julealbum, ikke akkurat noe for innkjøpsordninga. Men juryen har valgt annerledes, og det må vi (jeg) leve med. Samtidig er det naturlig å tenke på andre løsninger, hvorfor ikke ha flere nominerte når det kommer ut så mange gode serier i Norge? Det er jo tross alt kun én som vil vinne til slutt. Og dette er en publikumspris, hvorfor ikke la folk få flere serier å velge mellom? Det vil uten tvil også øke engasjementet.

Spre Sproing!

Det positive er kanskje at mange vil føle at de kan stemme i år siden julehefter selger grasalt og Nemi-bladet fortsatt har et anstendig opplag, men vil disse leserne faktisk stemme? Dette blir det viktige i måneden som kommer. For de siste årene har ikke akkurat Sproingprisen kunnet slå i taket med mye presse og glamour, snarere tvert imot. Prisen står i fare for å bli totalt irrelevant og ukjent, litt som Tegneseriemuseet på Brandbu, og hva er poenget med en pris eller et museum ingen vet om? At debatten, tradisjonen tro, går høyt på Facebooksiden Serienett er gøy for de innvidde, men de er tross alt få. Vinnerne fortjener presseoppslag og en pris som ikke faller fra hverandre ved første touch, vil de få det i år? Jeg håper, tross alt, på det, og oppfordrer alle til å bruke stemmeretten sin. Så får vi håpe at avstmeningen og utdelingen blir en suksess og at det vitale og sterke tegneseriemiljøet i Norge nå får den viktige og prestisjefylte prisen de fortjener.

Oppdaterte tanker

Fordi jeg liker å skrive kjapt og gæli og poste fort hadde jeg helt glemt en vital ting som Gonzales Lund på Facebook minnet meg på. Nemlig det at kun NTFs (Norsk Tegneserie Forums) medlemmer får stemme i Sproingprisen!
Dette er så hakkandes tåpelig og en sikker måte å male seg inn i et hjørne på. Jeg ser hva de har tenkt, la det at de får stemme til Sproingprisen bli en grunn for folk til å melde seg inn i NTF! Men slik fungerer ikke verden, i hvert fall ikke Norges tegneserieinteresserte medlemmer av den. Medlemsmagasinet Bobla er ofte svært bra og et supert initiativ, men hvis det kommer ut to til tre ganger i året kan man faktisk ende opp med å betale 150 kr per hefte med de 300 kronene man skal betale inn hvert år. (Man får også en utvalgt bok, men gudene vet om den er noe man er interessert i.) I stedet for å gjøre Sproingprisen relevant og interessant har dette gjort den betraktelig mindre. Og hvorfor i det hele tatt gå stort ut med nomineringslistene når et fåtall av de som leser dette vil kunne stemme? Da kunne de jo like gjerne holdt det helt internt og prøvd å være mystiske som Oscar-juryene. Samtidig gjør dette poenget at alt jeg har skrevet over blir mindre gjeldende, hva er poenget med å spre det glade budskap når en promille kan stemme?  Gjør dette Sproingprisen til de grader mindre relevant? Ja. Fortjener tegneserienorge noe bedre? Så absolutt.

Liker du det du leser?

Meld deg på nyhetsbrevet vårt og få nye artikler rett i innboksen.

Ingen spam. Meld deg av når som helst.

Erle Marie Sørheim
Erle Marie Sørheim
Erle Marie Sørheim er forfatter og kritiker. Hennes siste bøker er «Karikaturenes historie – Frra hulemalerier til Charlie Hebdo» (Humanist forlag 2021) og «Med knotta først - 144 år med jenter, motstand og fotball» (Cappelen Damm 2025). Hun er bosatt i Oslo.
Twitter

RELATED ARTICLESMER FRA SAMME SKRIBENT

5 KOMMENTARER

  1. Jeg tror mye ville ha løst seg om Sproingprisen gjør to ting. Begge kommer nok til å svi litt, men den andre mer enn den første:

    1. Innføre flere kategorier. Det er vanskelig å vurdere et julehefte opp mot en tegneserieroman (eller for den saks skyld et års forløp av tegneseriestriper) på en meningsfull måte. Det blir gitt ut nok tegneserier i Norge til at det kan svare seg med en pris for beste stripeserie, for beste julehefte, for beste grafiske roman…

    2. Bytte ut folkene rundt Sproingprisen. Alle sammen. Det virker å ha akkumulert seg veldig mye slagg fra gamle dager og gamle måter å gjøre ting på, og ikke så veldig stor evne til nytenkning. For at Sproingprisen skal bli levedyktig trenger den en filleristing og at noen ser på den med helt nye øyne, og det vil ikke være mulig med de som har jobbet med prisen i årevis. Sett ned et dyktig panel bestående av fagpersoner og (tegneserie)journalister med nasjonal tyngde. Sproingprisen trenger profesjonalisering og kredibilitet, og apparatet rundt er stedet å starte.

  2. Dette var veldig gode tanker syns jeg. Så lenge det ikke er masse pengepremier i prisen vil det uansett være uproblematisk å få til flere kategorier. Og de kategoriene du lister opp ville det vært fullt mulig å få nok gode kandidater til hvert år.

    Jeg tror også så absolutt at prisen ville hatt godt av nytenkning og nytt blod. Jeg tror Knut Robert Knutsen & co har gjort det de kan, men jeg husker fra jeg selv var i Sproingprisstyret for mange år siden at den var alt for sterkt tilknyttet NTF, som får bestemme merkelig mye med tanke på den mariginale posisjonen de har. Å fått fristilt Sproingprisen fra NTF var noe jeg ønsket meg da, og definitivt fortsatt.

  3. Hvorfor ikke slutte å klage på Sproing og lage en pris basert rundt Empirix og Grafill. Kanskje en hvor serieskapere stemmer, evt. serieskapere og presse.

  4. Det er en god ide å lansere i det minste en pris til, hvem hva og hvordan, det er mye som skal på plass, men nå er det et godt tidspunkt å diskutere det og å utveksle litt ideer og tanker rundt er i hvert fall ikke dumt!

  5. Ein del punkt her er formulert i form av spørsmål, eg prøvde å svare på dei tidlegare, men fekk problemar med dataen. Prøver igjen.

    (om Gelè) » Hva gjorde 2014s striper så mye bedre enn de tidligere års, da de ikke var nominert?

    Eit merkeleg spørsmål. Eg trudde dei fleste var kjend med at serier kan variere i kvalitet og til og med eldre serieskaparar kan ha eit «hopp» i kvalitet. At ein kreativ utøver tidleg i tjueåra har ei utvikling på sitt felt som plasserer ho høgare på ei kva som helst liste frå eitt år til eit anna er ikkje uvanleg.

    Kvifor slår det deg som merkeleg?

    I tillegg gjer eg merksam om at Ida Neverdahl vart nominert til NTF (Sproing) sin debutantpris i 2012, med serien «Born like an artist» som var under «Jellyvampire» banneret (den engelskspråklege versjonen av «Gelè»). I tillegg var det mange som uttrykte at «Moskva» som Neverdahl laga saman med Øystein Runde, burde ha vore nominert i fjor, så nominasjonen hennar kjem ikkje ut av det blå.

    Det vert òg gjort eit poeng av at dei nominerte var veldig «kommerse», som om det i seg sjølv er eit negativt kvalitetskriterium, og det vert sådd tvil om kvalitetane til dei nominerte på bakgrunn av dette.

    Javisst, der var mykje bra under vurdering i år og vi visste at der ville vere mange seriar av høg kvalitet som ikkje ville verte nominert. Eg tør seie at ein må under 15.plass etter våre lister før det byrjar å svikte. Kva ein leggjer vekt på er sjølvsagt forskjellig, men der er ein del ting som ikkje gir meining her.

    Javisst, Kjære Rikard er nitidig researcha, men det er òg ganske mange fleire på lista over norske serier under vurdering, og på lista over nominerte. Nitidig researcha, dyktig teikna og engasjerande fortald. Dette er ikkje unikt for «Kjære Rikard».

    Det vert nemnd «nybrottsarbeid» i samband med «Stumtjener». Det ser eg ikkje. Det eg ser er at Håvard Johansen køyrde i «Dogme-stil» med enkle verkty for å fortelje ein djupt personleg historie om sjukdom og depresjon på ein metaforisk måte, utan stengsler, utan å redigere eller sensurere seg sjølv. Håvard Johansen gjer ein god jobb med det, men han vil framleis verte halden til målestokkar som Roarin Rick’s Rarebit Fiends og Harvey Pekar’s Our Cancer Year.

    Det trenger ikkje å vere nybrottsarbeid for å vere bra, men påstanden om «nybrottsarbeid» er ein påstand om at det var noko heilt unikt og nytt med serien som vart ignorert eller ikkje forstått. Det stemmer ikkje. Eg er heilt einig i at Stumtjener er ei god bok som fortener mykje merksemd, men openbart er vi ueinige om kvifor.

    Og korleis Flåklypa overgår eksempla som vert gitt i samband med «kunstnarleg utførelse» og «gode og viktige historier»? No er ikkje poenget eigentleg om Flåklypa overgår dei, men om dei overgår Flåklypa. Er der ein betydeleg kvalitativ skilnad i Flåklypas disfavør? Noko som gjer den mindre aktuell som kandidat?

    Der vil eg seie nei. I kunstnarleg utføring så står ikkje Henrik Rehr tilbake for nokon. Eg trur nok at viss det hadde vore snakk om at hans bok om Gavrilo Princip, til dømes, var nominert i klassen for oversatte serier, så ville ikkje spørsmålet bli stilt. Men Rehr teikner òg slike ting som Ferd’nand, Knoll og Tott, Billy, Rasmus Klump og Knerten, så av ein eller annan grunn så vert det stilt spørsmålsteikn ved hans «kunstnarlege utføring».

    Han er ein dyktig teiknar som har gjort nitidig research, som har lagt mykje tekniske ferdigheitar ned i illustrasjonane og komposisjonane samstundes som han har gitt teikningane liv og personlegdom.

    Er nitidig reseacrh og dyktig teiknearbeid plutseleg eit minus no?

    Og den «gode og viktige historien»? Er det ein mangel ved Flåklypa? Og noko ein finner i større monn i dei mange andre eksempla? Fleire av seriane du nemner, som nettopp Stumtjener, På feil Sted og Kjære Rikard, har til dels enkle, banale og velkjende situasjonar på plot-nivå. Det seier eg ikkje som kritikk, det handlar om val av fokus. Desse seriane nyttar enkle plot som gjer det mogeleg for dei å fordjupe seg i det visuelle og engasjere lesarane meir direkte på det visuelle planet og presentere karakterstudier eller miljøstudier istaden for reine plot. Dette er ikkje uvanleg med teikneserier.

    Viss ein skal ta «historiane» i nokre av dei nemnde eksempla etter rein kjøttvekt så veg Flåklypa klart tyngre.

    Det er ikkje i seg sjølv nødvendigvis avgjerande i ei kvalitativ vurdering, men når det er nettopp historien du sår tvil om, så meiner eg at ein bør imøtegå det.

    Eg skal vere einig i at vi kunne hatt ei lengre nominasjonsliste, vi kunne utan problem hatt ei liste på 10 i år og nokon ville sikkert ha blitt blidare av det, men no er det 5 nominerte vi har. Ein må heller ikkje gløyme at det ikkje er mange år sidan tanken på å måtte leite opp heile 10 nominerbare serier etter rådande kriterier må ha fortona seg som like innbydande som å måke stallen til Kong Augias.

    Og ærleg tala, eit sleivspark til Flåklypa om at «Det er tross alt et julealbum, ikke akkurat noe for innkjøpsordninga. » ?

    Vel, no er jo poenget med julealbum at dei sel såpass bra at dei ikkje trenger ei innkjøpsordning, men det er ein merkeleg ting å henge seg opp i slike ting som format og omstende ein serie vert seld under. Spesielt når ein blant julehefta finn ganske mange klassiske seriar av første klasse, frå Barks til Knoll og Tott og Fiinbeck og Fia, samt opptrykk av norske serier som, sjølv om nokon kanskje vil klage på kvaliteten, er viktige og sentrale historiske serier.

    Eg skal meir enn gjerne vere einig i at der er mange gode seriar som ikkje vart nominert. Og at fleire som ikkje vart nominert ikkje står attende for dei som hamna på den endelege lista. Det er eit luksusproblem.

    Men eg er djupt ueinig i enkelte av dei punktene der dei nominerte vert snakka ned for å skape eit inntrykk av at det er innlysande at andre kandidatar er meir verdige. Kvaliteter som ein finner i fleire arbeid vert framheva i kun eitt på ein måte som får det til å høyrest ut som om «Nitidig research og teiknearbeid» er noko som kun kjenneteiknar «kjære Rikard» når det faktisk kjenneteiknar ALLE dei nominerte og ganske mange lenger ned på lista i tillegg.

    Misfortå meg rett, her, det gjer meg ikkje noko at folk meiner der burde vere andre nominerte. Det er dei til tider urimelege negative karakteristikkane av enkelte nominerte eg reagerer på. Som om det ikkje er nok å peike på at det ein liker er bra, alt som står i vegen må òg vere dårleg.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Finn ut mer om hvordan kommentardataene dine behandles.