Tidspunktet kunne ikke vært bedre for Født fri

Anmeldelse

Født fri
Marta Breen og Sunniva Fluge Hole
Cappelen Damm, 2025

Timingen kunne neppe vært bedre for Marta Breen og Sunniva Fluge Holes Født fri. I høst skapte den nyvalgte lederen for KRFU, Ingrid Olina Hovland, furore da hun uttalte at hun selv ville hatt betenkeligheter ved å ta abort, også etter voldtekt. Dette skjer parallelt med at stadig flere unge søker seg mot kirka både i Norge og internasjonalt. Verden over er vi vitne til innskrenkinger av kvinners reproduktive og seksuelle rettigheter.

Hovlands utsagn er ikke representativt for den norske kirkes syn på abort, likevel kan det leses som et tegn i tiden. Religion og patriarkalske verdier er på fremmarsj. Og, som Breen og Fluge Holes bok betimelig påpeker, finnes det en sammenheng mellom de to – selv om det ene ikke nødvendigvis innebærer det andre.

Karakteristisk for Breen, er Født fri svært innholdsrik i forhold til det knappe antallet sider. Det tegnes opp et mangefasettert bilde av religion som kilde til trøst og fellesskap, men også til skam, diskriminering og konflikt. Resultatet er noe som kan oppleves både som komplekst og overfladisk; det levnes ingen tvil om at historien har mange sider, men dette kan også få en til å undre over hvilken historie Breen og Fluge Hole selv forsøker å fortelle.

En estetisk perle

Født fri er Breen og Fluge Holes første samarbeid, og det må kunne omtales som vellykket. Breen har i hovedsak markert seg med sine tidligere samarbeid med Jenny Jordal, da særlig Kvinner i kamp, som har blitt utgitt i hele 28 land. Fluge Hole på sin side har tidligere utgitt illustrerte utgaver av Asbjørnsen og Moes Reveenka og Henrik Ibsens En folkefiende.

Født fri gir et overveldende godt førsteinntrykk, noe som først og fremst må akkrediteres Fluge Holes uovertrufne tegneferdigheter. Her er det lite å utsette på strek, perspektiv og koloritt. Det finnes både humor og en detaljrikdom som drar assosiasjonslinjer til fremragende illustratører som Sylvian Chomet og Mette Hellenes.

Fluge Hole skaper et liv mellom linjene som gjør Født fri visuelt gripende – både i de større stillbildene og mer fortellende rutesekvensene. Jeg lar meg særlig fange av ansiktene. Her er det virkelig lagt ned arbeid i å skape portrettlikhet når faktiske personer avbildes, men også på å skape uttrykksfulle individer når ansiktene ikke representerer en spesifikk person.

At illustrasjonene i seg selv er så sterke, gjør det noe irriterende at det grafiske arbeidet ellers ikke ligger på samme nivå. Dette melder seg i alt fra omslag til valg av font for tekstelementene. Det oppleves rett og slett som billige IKEA-løsninger; en uheldig kontrast til Fluge Holes fremragende tegninger.

Overmodig ambisjon

Fluge Holes evne til å skape individuelle mennesker styrker bokens overordnede prosjekt, som kan oppsummeres som et ønske om å gi et åpent og bredt perspektiv på religion, dens rolle i våre liv, vår historie og vårt samfunn, med særlig henblikk på kvinners perspektiv. Med denne brede ambisjonen, er det imidlertid lett å ta seg vann over hodet.

Det er ikke til å stikke under stol at boka er skrevet fra et norsk og individualistisk perspektiv, og da oppleves det noe poserende at forfatterne insisterer på at alle meninger er like mye verdt. Dette leder i sin tur til at det tas en rekke forbehold gjennom teksten. Jovisst, religion er komplisert – det er verken godt eller ondt, bra eller dårlig. Men så vil vel også Breen noe mer med dette temaet enn å slå fast det åpenbare – at religion ikke kan behandles som enten-eller?

Født fri er dedisert til Shabana Rehman og den afghanske journalisten og menneskerettighetsforkjemperen Hoda Khamosh. Begge har ofret mye for å ytre seg innenfor klamme religiøse rammer. Når jeg leser Født fri, er det dette jeg tenker Breen og Fluge Holes bok egentlig skal handle om; hvordan religion blir brukt som våpen for å begrense kvinners – men også menns – liv. Men det er som om forfatterne har latt seg forville av redselen for å fornærme noen på veien, og dermed endt opp med en bok som spriker i alle retninger.

Tamt, men ikke uten brodd

Det er kanskje et umulig prosjekt å skrive en barnebok som favner vårt forhold til religion og tro uten å fremstå som vag eller påståelig. Religion er både dypt personlig og en del av strukturen i samfunnene våre, og kan være med å diktere hvordan vi forstår både oss selv og verden.               

Breen og Fluge Hole skal ha honnør for å prøve. Selv om boka ikke når helt i mål, vil den sikkert kunne være interessant og opplysende for mange unge der ute. Kanskje vil den til og med kunne være øyeåpnende for noen som selv ikke opplever at de er født frie?

Men boken er ikke banebrytende. I kjernen av prosjektet finnes det en idé som kunne vært veldig aktuell nå som religion på ny gjør seg gjeldende som politisk argument også her hjemme. Mulig ville boka blitt for misjonerende og ekskluderende om forfatterne faktisk tok stilling til dette. På den andre siden føler jeg meg nokså sikker på at resultatet ville vært mer interessant.